Smile of Dracula (http://www.dracula.no/smile/YaBB.cgi)
Den Vakreste Hemmeligheten >> Kropp og Skjønnhet >> Små mennesker i stjernehavet
(Emne startet av: Brian klokken 07.02.2012 klokken 16:06:03)

Tittel: Små mennesker i stjernehavet
Lagt inn av Brian klokken 07.02.2012 klokken 16:06:03
En blomsterkrans av skjønnhet som du kan folde ut i tankene dine...

...en øm stillhet som omslutter menneskehjertene når natten har senket seg og søvnen varsomt kjærtegner øyenlokkene, mens stjernehimmelens uutømmelige prakt våker over dem, og sinnets skritt nærmer seg evighetens grenser.
Så vakre, så umåtelig vakre er drømmene vi aldri får drømt fordi vi glemmer at i forhold til det lille vi vet, er det så uendelig mye vi ikke vet.

Om en liten engel hadde varmet hånden din, tatt deg med til den ytterste stjernen i universets grenseland og bedt deg om å lukke øynene, ville du likevel fortsatt ha visst at langt, langt borte i stjernehavet, på en fjern planet kalt Jorden, bor det små mennesker som ikke er klar over hvor små de egentlig er. I svunne dager strålte en praktfull stjerne her, før den eksploderte med et brak, og stjernestøvet den etterlot seg samlet seg til en ny stjerne kalt Solen, så ble Jorden til, og helt til slutt dukket disse små menneskene opp, hver og en formet av stjernestøv, restene av den glemte stjernen som i uminnelige tider hadde spredt varme og livskraft i mørket.

Når man tenker på hvilken skjønnhet som fyller disse små menneskene, tror du kanskje at de vet om og verdsetter livets uerstattelighet på denne unike planeten. Men nei da. I stedet bygger de murer, utkjemper kriger, slår hverandre ned, mange små mennesker innbiller seg at de er bedre enn andre små mennesker, atskillige små mennesker baksnakker hverandre mens de sitter mutters alene foran bittesmå dataskjermer og tror de er sosiale, mens atter andre små mennesker ser seg selv i speilet og glemmer hvor vakre de er. Ikke fordi de bruker meningsløse tall og prater om Badevekten, men rett og slett fordi hvert eneste atom i kroppene deres stammer fra stjernestøvet som ble igjen etter den skimrende stjernen. Og ikke minst fordi de alle er enestående i et enormt univers som er større enn noen noensinne vil klare å begripe.

Jeg går ut fra at du ikke tar det ille opp dersom du slipper hånden til den vesle engelen så han kan fly videre, og i stedet nærmer deg planeten vi snakker om. Hvis du ser nøye etter, legger du kanskje merke til at mens mange av de små menneskene kan se, er det noen som ikke kan det, og muligens er du enig i at det ville være rimelig urettferdig om denne siden bare ble laget for små mennesker som har synet i orden. Derfor håper jeg at du unnskylder at det ikke finnes et eneste bilde her, slik at de små menneskene som ikke kan se får nøyaktig den samme informasjonen som de små menneskene som kan se; tross alt er det uvesentlig om et lite menneske kan se eller ikke - det viktigste er at det er et menneske.

Ser du på de små menneskene i en liten by som heter Oslo, legger du kanskje også merke til at et av dem måker snøen ved en grav på en kirkegård. For å forstå hvorfor, må man gå noen år tilbake i tid, til et juleball på en skole en sen kveld i desember. Der møtte et lite menneske i dress og slips et annet lite menneske, og forelsket seg i henne. Nå ble det riktignok ingenting av kjærligheten og de to skiltes som venner. Men senere, da det lille mennesket hadde byttet ut dressen med gitar, mikrofon og en stemme som fikk sanganlegget til å be om nåde, fikk han vite at det andre lille mennesket slet med spiseforstyrrelser. Han skrev en sang om henne, men siden gruppen han spilte i, var flinkere til å skremme vettet av publikum med hylingen sin enn å spille musikk, ble sangen lagt i skuffen og glemt. Det andre lille mennesket ble tynnere og tynnere, svakere og svakere, og en dag døde hun. Gitaristen ble så lei seg at han byttet ut gitaren med en plastspade, og begynte å måke snøen ved graven hennes mens andre små mennesker tente lys og la ned blomster. Og samtidig som resten av samfunnet stresset rundt og ville være vakrest eller tynnest, innså det lille mennesket med spaden hvor meningsløst det hele i grunnen var; hvorfor late som om små mennesker er store når sannheten er at de bare er små mennesker som lever på en liten, blå planet omgitt av universets storhet?



Smile of Dracula is powered by YaBB 1 Gold - SP1.
YaBB © 2000-2001,
Xnull. All Rights Reserved.