24.05.2015 klokken 21:48:33

Hvis du har lest prosjektbeskrivelsen, vet du at Smile of Dracula er et kunstprosjekt som tar sikte på å bevare folks meninger for ettertiden. I tillegg er dette et prosjekt som oppmuntrer til kreativ tenkning, for du er vel enig i at verden kommer til å være temmelig annerledes om tre hundre år. Det meste vil være forskjellig fra dagens samfunn, ikke minst måten å tenke på.

Så når fremtidens mennesker en dag leser meningene dine samt andres reaksjoner på det du skriver, kommer de til å sette stor pris på å få høre sannheten. Ikke den historien politikerne vil skrive, men historien om de små menneskene, og hvordan vi opplever dagens virkelighet. Skriv derfor det du har lyst til, og ikke vær redd for å være oppriktig. Kjærlighet, humor eller spøkelseshistorier; bare slipp deg løs, og la tastaturet knitre.

Ellers er jo spam et velkjent problem på internett, og dette kunstprosjektet har gjentatte ganger blitt spammet av kulturvandaler som ikke forstår et kvekk på norsk, men tydeligvis har sans for Viagra. For å forebygge dette, er det nå bare registrerte medlemmer som kan skrive innlegg her. På den annen side kan man fortsatt være anonym, da det er helt i orden å bruke fantasiadresser som aa@aa.aa eller donald@duck.www ved registreringen. Anonymitet respekteres helt og fullt.

Og hva mer skal jeg si? Takk for at du fant frem til dracula.no, og velkommen til dette fargerike kunstprosjektet, Kunstner.
Vennligst Logg inn eller Registrer.

Hjem Hjem Hjelp Hjelp Søk Søk Medlemmer Medlemmer Logg inn Logg inn Registrer Registrer


   Smile of Dracula
   Kunstens vidunderlige verden
   Astié

   Bokprosjektet: Astié
« Forrige emne | Neste emne »
Sider: 1  Varsling ved svar Varsling ved svar Send dette emnet Send dette emnet Skriv ut Skriv ut
   Forfatter  Emne: Bokprosjektet: Astié  (Lest 961 ganger)
Brian
Administrator
*****






   
Vis profil Hjemmeside E-post

Kjønn: male
Innlegg: 68
Bokprosjektet: Astié
« Lagt inn: 15.02.2012 klokken 23:36:06 »

Det er så mange ting man burde få gjort før det blir for sent, og en av tingene jeg har planlagt lenge - men aldri for alvor kommet i gang med - er å skrive en liten oppmuntringsbok til ei helt ukjent jente jeg aldri vil møte; en bok som kunne trøste og muntre opp. Når den eventuelt blir ferdig, er et åpent spørsmål, men her er iallfall begynnelsen:
 
 
1. Kapittel
 
Du er så vakker...
 
...du er så vakker når solens varme stråleglans varsomt stryker kinnet ditt, og får livsgnisten til å lyse opp...
...du er så vakker når du drømmer om natten mens et hav av stjerner pryder himmelhvelvingens lengselsfulle fargeprakt...
...du er så vakker når høsten omfavner håret ditt, får det til å sveve i vinden, og naturens dufter former årstidenes harmoni...
...du er så vakker når hendene dine rører ved et annet menneske, så vakker når du smiler, så vakker når øyekroken din blir fuktig, så vakker når du tenker noe du aldri har tenkt før, så befriende vakker når du slipper følelsene dine løs og spontant gjør noe du virkelig har lyst til...
...du er så vakker, du er så uendelig vakker når du lever.
 
Og hvis en liten engel hadde banket på døren din en kveld du var nedfor, hadde han forsiktig tørket tårene i ansiktet ditt, og lagt den vesle hånden sin i din. Omgitt av nattens fløyelsmyke dyp hadde du sett jordkloden bli mindre og mindre, til den forsvant i stjernehavet og stillheten senket seg...
...og der, sammen med engelen, kunne du skue universets uutgrunnelige storhet, og kanskje hadde du forstått at uansett hvem du enn er og hva du heter, uansett hvordan du enn ser ut og hvor gammel du måtte være, spiller ikke dette noen rolle - fordi du er den eneste som er deg selv...
...du er den eneste som kjenner til hemmelighetene som skjuler seg innerst inne i hjertet ditt, den eneste som kan lese dette og føle det du føler nå, den eneste som kan spre gjenklangen av tankene dine ved å bare være til;
den eneste sarte anemonen som spirer blant andre blomster i veikanten.
 
Så når du nå leser dette, vet du at her er det ingenting som haster, ingenting som må gjøres på et bestemt vis; her er det ingen som maser på deg eller prøver å dytte deg unna, her er du fri til å gjøre det du vil. For dette er en bok ulik noe du har lest før; en stille verden laget av tanker og ord, jeg skriver dem, men det er du som får dem til å leve og bety noe...
...det er i følelsene dine denne boken får en mening. Sidene kunne vært helt blanke, og likevel hadde du følt det samme som du føler nå, den lydløse klangen av skjønnhet kommer ikke fra bokstavene jeg skriver, men fra dypet av sjelen din; ordene er bare et speilbilde som gir følelsene dine en stemme, en vár melodi av uforløste, forsagte toner.
 
Du har fullstendig rett, livet er ikke alltid er så enkelt å leve og det skjer mye rundt oss som aldri burde ha skjedd, men du er for verdifull til å la deg såre av dette; du er for verdifull til å la de salte dråpene trille nedover kinnene dine, du er altfor verdifull til å ha det vondt. Derfor håper jeg at jeg kan trøste deg og muntre deg opp ved å skrive disse ordene...
...dette er en gave til deg, en tankeverden fylt av frihetens underbare horisont der følelsene dine er det eneste som betyr noe. Jeg bryr meg ikke om hvordan du ser ut eller hvor mye du veier, jeg bryr meg ikke om hvor gammel du er eller hva andre sier om deg; du er vakker fordi du er deg selv, ikke fordi du er slik andre vil at du skal være.
 
Vi kommer aldri til å møtes, men disse ordene vil være risset inn i papiret for alltid, lik et avtrykk i tidens fylde som vil fortsette å leve selv når skyggene forsvinner og mørket brer om seg.
Husk da at det alltid finnes håp...
...ingen tårer som er så våte at ikke morgensolens første stråler kan tørke dem, ingen skumring som er så knugende at ikke håpets gnist kan lyse den opp; ingen menneskeskjebne som er så bunnløs at ikke også den har en fremtid.
 
Så hvis du vil, kan du fortsette å lese denne siden, laget av enkle, alminnelige ord som likevel er forløsende i sin kraft, da du fornemmer klangen de rommer; lydløse toner uten navn, farget av dine drømmers fargeskrin. For enda vi aldri har sett hverandre og lever hvert vårt liv, deler vi disse ordene - jeg skriver dem mens du leser dem og får dem til å leve, og bety noe...
...vi speiler følelsene våre i dem begge to, i disse uutalte ordene som er en egen verden, en drømmende, stille verden som vi selv skaper og lever i akkurat nå, en verden der du kan se rett inn i sjelen min, og lære dens gjenskinn å kjenne.
 
Ovenfor deg blir jeg liten og sårbar, jeg kan ikke gjemme meg og tankene mine har ingen ting å dekke seg til med; jeg burde tatt på meg en påtatt maske og aldri skrevet dette, men det hadde vært så meningsløst...
...for ved hjelp av disse ordene vil jeg skape en verden der bare vi to er til, en verden fylt av trygghet og varme, en verden der vi er tankevenner og kan dele følelsene disse ordene vekker...
...en verden der ingen av oss behøver å være redd for å være seg selv.
 
For vi er jo mennesker begge to, to små mennesker som vandrer på en liten klode i et enormt verdensrom, to mennesker som begge lever, med tårer og smil, tanker og følelser...
...og nettopp derfor vil du alltid være et vakkert menneske i mine øyne, en ukjent venn jeg er glad i fordi du er til; en tankevenn jeg stoler på og har tillit til.
Jeg vet ikke hvilke drømmer du har, eller hvordan smilet ditt ser ut, det eneste jeg vet er at du er verdifull, langt mer verdifull enn du aner...
...så jeg er glad i deg som en venn, og måten jeg viser dette på, er å skrive dette, og legge igjen en del av meg selv i disse ordene, slik at du hele tiden kan lese tankene mine, like nær meg som om du så meg rett inn i øynene...
...i ren og uforbeholden ærlighet,
da jeg stadig
er her,
for deg,
bare for deg.
Logget

Brian M. Janice
Brian
Administrator
*****






   
Vis profil Hjemmeside E-post

Kjønn: male
Innlegg: 68
Bokprosjektet: Astié
« Svar #1 Lagt inn: 28.02.2012 klokken 22:46:32 »

2. Kapittel
 
Ikke gråt, min venn...
 
...ikke gråt, for tårene dine er vene, blanke krystaller i sjelens regnbue som englene ser opp mot når regnet har gitt seg. Snart vil solen bryte frem gjennom skylaget og spre strålene sine over trekronene, snart vil alt det som var, for alltid forsvinne i skyggene, snart vil alt bli bra igjen; snart vil håpet omslutte hjertet ditt og fylle det med varme.
 
Ikke gråt, min venn, ikke gråt...
...for jeg vet hvordan du har det. Når vi lever i hverdagen, er vi i grunnen så usikre innerst inne, vi er så redde for å dumme oss ut; det er så mye vi gjerne skulle ha sagt, men som vi aldri sier fordi vi er så redde for at andre ikke skal forstå og gjøre narr av følelsene våre. Vi er så redde for at andre skal baksnakke og dømme oss; vi føler at verden er så overfladisk at vi ikke tør å si noe annet enn de tomme frasene vi har sagt tusen ganger før. Hvis vi hadde kunnet, skulle vi gjerne vært ærlige og vist andre hva vi
egentlig føler, vi skulle så gjerne ha satt ord på tankene våre uten at noen kunne håne oss og såre åpenheten vår. Til slutt sitter vi der mutters alene med tårene våre, vi gråter ikke fordi vi vil det, men fordi vi føler at vi ikke har noe annet valg; vi tør ikke å åpne vinduet og rope så høyt vi bare kan: Forstå meg, vær så snill og prøv å forstå meg.
 
Ikke gråt, min venn, ikke gråt...
...for her er du trygg; her er det ingen som ser ned på følelsene dine; når du nå leser dette, er du fri til å gjøre det du har lyst til, du er fri til å la natten løfte tankene dine og la dem sveve i vinden; her opphører tiden og evigheten begynner; disse ordene er en sfære fylt av stillhet og håp; lik sju små, brune bamser som samler seg utenfor vinduet ditt i månelyset, og sammen synger de i kor: Ikke gråt, min venn, ikke gråt.
 
Ikke gråt, min venn, ikke gråt...
...for du er så vakker der du sitter, du er så vakker når du tørker tårene dine; du er så vakker når øyenlokkene sakte lukker seg, og sinnets rosenstein gjenspeiles i disse ordene. En gang, for lenge, lenge siden skinte en klar stjerne i eonets rike, like mild og strålende som stjernene som fyller nattehimmelen en fredelig høstnatt. Hadde du sett lyset den fylte mørket med, hadde du kanskje følt at den var så yndig at du fikk lyst til å ta den i hånden, og gjemme den i hjertet ditt. Så, en dag, eksploderte stjernen, og edelglansen den var laget av, spredde seg i en ufattelig, undergjørende tåke av stjernestøv. I denne tåken ble først solen til, siden ble jorden født, og mange, mange år etterpå så en liten baby dagens lys; det var deg. Men selv om den storslåtte stjernen ikke er der lenger, er jorden vi bor på, dannet av stjernestøvet den etterlot seg, og hvert minste atom i kroppene våre var en gang, for lenge siden, en bitteliten del av denne underbare, praktfulle stjernen som lyste opp en mørk himmelhvelving. Derfor er du vakrere enn noen er i stand til å forestille seg, for hele kroppen din er et speilbilde av stjernene du ser i natten; tårene dine er laget av stjernestøv, og sjelen din er fylt av den samme lengselen som er å finne på uendelighetens terskel; i hele universet finnes det ingen annen som deg; du er så enestående, du er så vakker.
 
Ikke gråt, min venn, ikke gråt...
...jeg vet hvor vondt du må ha det nå, jeg vet hvor vondt det er å se seg selv i speilet og føle at man ikke strekker til fordi andre ikke forstår og prøver å skjule usikkerheten sin bak falske, overfladiske masker og kommer med dumme kommentarer. De tenker ikke på den glemte stjernen og stjernestøvet tårene dine er laget av, de tenker ikke på skjønnheten som fyller livsblusset i kroppen din, de sier det fordi de ikke vet bedre; de kjenner ikke til hemmelighetene i hjertet ditt, de har aldri følt gleden som blir til i tankene dine når du drømmer eller blir forelsket. De er selv redde for å åpne døren til følelsene sine i fullt dagslys og forsøker å dekke over dette ved å legge vekt på tomme ting som blir meningsløse i forhold til stjernehimmelens høymod eller ei trist jentes såre tårer. Vær så snill, ikke hør på dem, ikke bry deg om den tåpelige dømmingen av andre menneskers speilbilde; ikke bry deg om de ydmykende flirene som kommer til syne når man har sagt noe oppriktig og vist frem de innerste, forsvarsløse krokene i hjertet sitt; ikke bry deg om alt det ytre folk legger vekt på fordi de er så feige at de ikke tør å blottstille sjelen sin. Hvorfor skjønner de ikke hvor mye følelsene og tårene dine er verdt?
 
Ikke gråt, min venn, ikke gråt...
...for hadde stjernene kunnet synge, hadde de nynnet disse ordene, hadde blomstene kunnet snakke, hadde de fortalt deg det samme, og hadde solstrålene som kommer gjennom vinduet en lun sommermorgen hatt en stemme, hadde også de hvisket: Ikke gråt, min venn, ikke gråt. Lik de sju små, brune bamsene som ville samle seg utenfor vinduet ditt en stjerneklar natt, og sammen sunget i kor: Ikke gråt, min venn, ikke gråt. Lik en liten engel som stryker håret ditt med den vesle hånden sin når du er lei deg og synger en lydløs sang for deg; Ikke gråt, min venn, ikke gråt.
 
Ikke gråt, min venn, ikke gråt...
...snart vil morgenduggen dekke blomstene på marken, snart vil solskinnet omfavne deg og tørke tårene på kinnet ditt, snart vil fuglene synge i trærne, snart vil lyshavet folde hendene sine ut og fylle naturen med livets musikk; snart vil smerten din være over. Snart er det morgen, snart vil alt det som var, bare være et vagt minne fra fortiden som langsomt vil blekne hen etter hvert som tiden går, snart vil livsgledens smil banke på døren din og ha med seg en krans av hvite liljer; snart er det en ny dag i livet ditt, fylt av håp og undring, skjønnhet og liv; ta vare på denne dagen og ikke vær redd; ikke vær redd for å gå den i møte.
 
Så ikke gråt, min venn, ikke gråt,
vær så snill,
ikke gråt.
Logget

Brian M. Janice
Sider: 1  Varsling ved svar Varsling ved svar Send dette emnet Send dette emnet Skriv ut Skriv ut

« Forrige emne | Neste emne »



Smile of Dracula is powered by YaBB 1 Gold - SP1.
YaBB © 2000-2001,
Xnull. All Rights Reserved.