Brian
Administrator
Kjønn:
Innlegg: 68
|
(Et spontant innlegg lagt inn på kjærlighetsforumet til SOL) Du er så vakker... ...men når jeg leser enkelte av innleggene her, blir jeg på en måte litt lei meg. Det er nemlig så mye vondt som skjer rundt om i verden, så mye smerte som kunne vært unngått om det ikke hadde vært for menneskets evne til å ta seg selv og sitt eget ego altfor, altfor høytidelig. Hvorfor stirre seg blind på sitt eget speilbilde, og tro at man er verdens midtpunkt? Hvorfor tro at man er den eneste som opplever smerte når det finnes andre mennesker som har det tusen ganger verre? Selv har jeg i løpet av det siste året holdt på med et interessant kunstprosjekt som iblant virkelig har satt meg på prøve. Men alt i alt føler jeg at jeg har lært en hel del, og blitt rimelig liten i forhold til meg selv og mitt eget ego. Av og til, når livet føles veldig urettferdig, får man lyst til å ta igjen på en eller annen måte. Øye for øye, tann for tann. Men hva er egentlig vitsen når det er nettopp denne tankegangen som er grunnen til at verden ser ut slik den gjør idag, med 18.000 uskyldige barn som dør av sult daglig? Hva er vitsen med å mislike noen, hate, eller prøve å hevne seg? Om 200 år vil alt være glemt, og det eneste som vil være igjen av oss som lever nå, er noen visne blomster på gravene våre. Vi har et liv å bruke opp, og hver dag som går, vil aldri komme tilbake. Hvert smil man har muligheten til å gi bort uten at man gjør det, er tapt for alltid, for dette ene øyeblikket kommer aldri tilbake igjen. Og når man en gang blir gammel og sitter der på gamlehjemmet med gebisset i hånden, vil man kanskje tenke tilbake på den gangen da man hadde så mange muligheter - men hva gjorde man egentlig med dem...? Du er vakker. Fordi du er det. Over deg folder stjernene seg ut i en regnbue av evighetens blomster, dypt inni deg, innerst inne i hjertet ditt har du den lille jenta du engang var, og hvor vakker kroppen din egentlig er nå, vil du først forstå når du en gang blir gammel bestemor og ser barnebarna dine løpe av sted. Så ikke vent på morgendagen. Lev nå. Bruk alle mulighetene du har. For rundt deg har du menneskene du kjenner. Vennene dine. Familien din. Samt alle andre. Mennesker du kjenner. Og mennesker du kommer til å bli kjent med i fremtiden. De er ikke perfekte, disse menneskene, for de er slik som du selv, på godt og vondt. Sett utenfra kan de muligens virke en smule rare; de kan være slemme eller gjøre feil, men likevel er de levende mennesker, uansett hvilken hudfarge de har, hvilket kjønn de tilhører, og hvor gamle eller unge de er. De lever. Og de aller fleste av dem vil smile tilbake til deg hvis du smiler først. Så er de kanskje ikke så slemme likevel. Poenget er å rive ned den muren som er mellom oss, der vi setter oss på vår høye pidestall og nekter å komme ned fordi vi tror at vi vil tape noe ved å la være å ta oss selv høytidelig. Noe som er fullstendig feil. For desto mindre vi blir, desto åpnere vil verden være. Desto mer vi smiler og -i stedet for å kaste bort tid på å krangle om bagateller- tar hverandre i hånden og blir venner, desto mer vil vi forstå av livet og oss selv. Vi er ikke store. Når vi ser stjernehimmelen over oss, ser vi hvor små vi egentlig er, bittesmå mennesker som lever på en liten planet i universets ødemark. Og blir det egentlig ikke litt komisk når disse bittesmå menneskene krangler og blir uvenner på grunn av bagateller. Det er som å se to marihøner krangle om et støvkorn. Det er så bortkastet. Jeg vet egentlig ikke om man skal le eller gråte når man leser flere av debattene her i forumet. Hvis jeg kunne, hadde jeg klappet gutta på skulderen og sagt at dette ordner seg, så det er ikke vits å deppe på grunn av ei jente når det finnes flere milliarder andre. Og strøket jentene over håret eller gitt dem en klem; muntret dem opp eller trøstet dem slik jeg gjør med vennene mine. Fått dem til å smile. Men det kan jeg jo ikke. For i dagens verden tar man seg selv så høytidelig at bare man smiler til ei jente, kan hun enten tro at du er en komplett idiot eller en mannsgris som prøver å sjekke henne opp, og det er vel like før hun tar frem forsvarssprayen og anklager deg for både det ene og det andre. Og så klager hun over hvor ensom hun føler seg når kjæresten vinker farvel. Har hun sett seg selv i speilet? Hver dag som går, vil aldri komme tilbake igjen. Hver eneste gang man skilles som uvenner, er en tapt sjanse til å skilles som venner. Hvert eneste smil man lar være å gi bort, er et tapt smil som man aldri vil få sjansen til å smile igjen. Så vil man leve livet, kan man ikke bry seg om bagateller. Uansett hva vi enn gjør og hvor mye vi dummer oss ut, er vi ikke i stand til å gjøre noe som stjernene over oss legger merke til. De vil fortsette å skinne der i milliarder av år mens alt som er rundt oss, går i glemselen. Så hvorfor ta seg selv så voldsomt høytidelig. I stedet for å sette opp et surt ansikt og late som om man bærer hele verdens byrde på sine skuldre, kan man bare slappe helt, helt av. Lukke øynene. Smile. Ringe en person man liker godt. Kjenne solens siste varme før vintreren kommer, og dekker bakken med hvit, kald snø. Er litt sliten nå - så beklager hvis jeg har skrevet noe galt eller fornærmet noen, men fikk bare lyst til å la tankene flyte og la ordene dryppe på dataskjermen uten å tenke over hva jeg egentlig skriver. Litt spontan poesi på en stille høstnatt. En natt som aldri kommer tilbake. I grunnen litt rart å tenke på hvor fort livet fyker av sted; hvert eneste øyeblikk som går, vil aldri kunne oppleves igjen. Derfor gjelder det å leve. Nå. Og bruke alle mulighetene man har til rådighet, i stedet for å se seg bak skulderen og mimre over ting som hører fortiden til. Det som var, det var. Men morgendagen ligger der foran deg, ren og skinnende, full av muligheter, klar til å brukes.
|