Forfatter |
Emne: Det finnes bare én (Lest 1574 ganger) |
|
Brian
Administrator
  
Kjønn: 
Innlegg: 68
|
 |
Det finnes bare én
« Lagt inn: 10.08.2006 klokken 01:52:47 » |
|
Og dette kjærlighetsdiktet skrev jeg da jeg var 17, og var forelsket i ei jente som hadde anoreksi, men som også hadde et strålende hjerte. På den annen side var det visse kommunikasjonsproblemer mellom oss - så det ble aldri til noe, og for min del endte det med kjærlighetssorgens vemodige lengsel og ettertanke. Som vanlig.
Like fullt er dette et ærlig dikt som tydelig avspeiler følelsene man føler inni seg når man virkelig elsker et annet menneske, uansett vekt, utseende eller alle de andre bagatellmessige tingene folk dessverre legger så stor vekt på.
For det burde vel være innlysende at ekte kjærlighet hever seg over slike småting...?
Det finnes bare én
som lyset danser for
Det finnes bare én
som dagen lyser om
Det finnes bare én
som mørket viker ved
Det finnes bare én
som havet lytter til
Det finnes bare én
som skjønnheten omfavner
Det finnes bare én
Det finnes bare deg-
|
|
 Logget |
Brian M. Janice
|
|
|
Brian
Administrator
Kjønn:
Innlegg: 68
|
|
Onsdag 17. desember
« Svar #1 Lagt inn: 17.12.2008 klokken 03:07:48 » |
|
Etter at jeg fikk vite at jenta jeg skrev diktet til, døde nå i høst, har tårene bare rent og rent. Tror ikke jeg har grått så mye på flere år.
Iallfall ble anorexia-sykdommen til slutt for mye for helsen hennes, og hun sovnet inn. Angrer for øvrig forferdelig på at jeg ikke forsøkte å få mer kontakt med henne de siste årene - vi hilste når vi traff hverandre, men det ble bare med de vanlige, overfladiske frasene man bruker når man ikke tar sjansen på å si noe mer innholdsrikt, uten at jeg klarte å nå frem til henne. Kanskje var det allerede for sent; kanskje det ikke fantes noen vei tilbake - det var andre som brydde seg om henne uten at hun ble bedre. Likevel angrer jeg utrolig på at jeg ikke forsøkte mer.
Skulle så inderlig ønske at noen kunne skru tiden tilbake, og at man stoppet klokken den desemberdagen da jeg traff henne første gang. Riktignok hadde hun begynt å slutte å spise tidligere, men det fantes fortsatt tid; tid til å tenke etter, tid til å se på stjernene og la tankene vandre uten å fokusere på vekten. Tid til å omfavne livets utallige gleder, tid til å kjenne blomsterduften uten å bekymre seg om småting. Nå er det for sent; bare gravsteinen står igjen.
I tankene mine vil hun likevel forbli slik hun var den gangen for mange år siden, som den nydelige jenta som hadde livet foran seg.
Hvis all verdens tårer hadde vært det som skulle til for å gå tilbake i tid, hadde jeg gjerne grått som en småunge de neste årene; om det bare var mulig å gi henne livsgnisten som kunne ha gitt henne et helt annet liv.
|
|
Logget |
Brian M. Janice
|
|
|
Brian
Administrator
Kjønn:
Innlegg: 68
|
|
Torsdag 18. desember
« Svar #2 Lagt inn: 18.12.2008 klokken 16:27:08 » |
|
Ble etter hvert også klar over et merkelig sammentreff: Første gang jeg traff henne, var på juleballet på skolen, som fant sted på kveldstid den 15. desember; har sjekket datoen. Og nå, mange år senere, sent om kvelden den 15. desember, får jeg vite at hun ikke lenger er i live.
Hvorvidt det finnes et liv etter døden er et mysterium det er umulig å komme til bunns i, men man kan jo spørre seg om hva vi til syvende og sist vet om verden rundt oss. Det vi faktisk vet, er så forsvinnende lite at det kunne ha blitt skrevet på baksiden av et frimerke, og man hadde enda hatt plass til overs.
Universet som astronomene skuer i teleskopene sine, kan vi bare skimte brøkdelen av; milliarder av stjerner knyttet sammen i milliarder av galakser, noe som utgjør bare om lag 4% av den totale materien. Resten antar man er mørk materie og mørk energi; begreper som i bunn og grunn er abstrakte, da intet menneske har klart å erfare dette. Og hva med oss? Man har ikke engang klart å komme til bunns i materien vi selv består av; atomer, protoner, kvarker og så videre i kvantefysikkens mikrounivers - uten at man har funnet et endelig svar på livets gåte.
Så å bastant slå fast at det ikke finnes et liv etter døden, blir omtrent like tåpelig som å påstå at jorden er flat fordi gulvet i KIWI-butikken er det. Sannheten er at vi vet ikke. De rene fakta er at vi lever her på denne vesle kloden omgitt av et stjernehav som er større enn menneskesinnet er i stand til å fatte, og dette utgjør likevel bare en brøkdel av universet. Og de få tiårene vi lever på denne planeten, er for ingenting å regne i forhold til tidens uutgrunnelige horisont. Vi er uendelig små sammenlignet med virkeligheten rundt oss, og all vår viten blir ubetydelig når man tenker på alt vi ikke vet.
Derfor kan man undres på hvorfor jeg fikk vite at hun er død på årsdagen for kvelden jeg traff henne første gang. Det er alltids en mulighet for at dette kan ha vært en tilfeldighet. Men det kan også tenkes at mennesker vi ser på som døde, fortsetter å leve videre i en annen dimensjon, og er i stand til å minne oss om at det å være død kanskje ikke er slutten, men begynnelsen på noe helt annet. Det er iallfall det jeg tror.
Og kanskje, en gang om mange år, i en annen verden utenfor tid og rom - kanskje får jeg bedt henne om unnskyldning for at jeg ikke fikk gitt henne den trøsten og oppmuntringen jeg så gjerne skulle ha gitt henne. Jeg prøvde litt, men jeg prøvde ikke nok.
Vi lever i et samfunn der vi alle trenger trøst og en varm klem iblant, samtidig som de fleste av oss er redde for å bryte samfunnets normer om hva man "bør" eller ikke "bør" gjøre; mens dårlig selvtillit, mobbing og "Slankekrigen" på TV er normen for hva som er "normalt" idag, blir vanlig, menneskelig omtanke sett på som et avvik. Hadde jeg spontant gått bort til deg på gaten og spurt deg om du har det bra, hadde du antagelig trodd at jeg var lettere sinnsforvirret. Om jeg derimot ville prøve å selge deg et mobiltelefonabonnement, hadde alt vært normalt.
Hvorfor er vi så redde for å vise at vi er de levende, fantastiske menneskene vi virkelig er? Jenta som nå er død, ble på mange måter et offer for kulden og dømmingen som er normen i samfunnet rundt oss; kulden vi alle er med på å skape når vi aksepterer en verden der vi er altfor redde for å vise at vi bryr oss om hverandre, og resultatet blir en avgrunn av hjelpeløshet som kan gjøre ei flott jente til verdens ensomste menneske uansett hvor mange hun har rundt seg.
Så kanskje er det på tide å begynne helt på nytt, og skape det samfunnet de aller fleste av oss ønsker å leve i istedenfor en hverdag med kjas, mas, stress, slankepress og hypnotisk mediakjør der man gnåler om hvor viktig det er å se slank og perfekt ut, slik at til og med bestemor innser at hun må bruke resten av sparepengene sine til skjønnhetsoperasjon. At et samfunn med så ekstrem kroppsfokusering kan kalles "sykt", er noe mange vil være enige i. Likevel dilter man etter resten av saueflokken, og gjør ting man i grunnen ikke ønsker å gjøre fordi "alle andre" har bestemt at slik skal det være. Noe som gjerne bekreftes av en kjendis med silikonpupper som kommer med en mer eller mindre hjernedød kommentar i et realityshow; hvis man legger merke til hvilke saker avisene slår opp på førstesiden, og hva mange TV-programmer legger vekt på, kan "idealene" i dagens samfunn oppsummeres i et eneste ord: Dumhet. Man får heltestatus av å spy på direkten på TV, gjøre noe dumt på YouTube eller jamre en sang med banal tekst som ikke har noe annet formål enn å selge mest mulig, mens tankene til de små menneskene drukner i bråket fra reklamen.
Hun er allerede død. Men der ute finnes det mange andre jenter som har det vondt innerst inne, og hver eneste av disse jentene er levende mennesker med drømmer og følelser som fortjener noe bedre enn å bli fortalt at de ikke er perfekte nok. Lik bortkomne engler vimser de rundt og prøver å hoppe høyest mulig, og glemmer at de har en par vinger som kan brukes til å fly mot soloppgangens første lysstråler; mot friheten.
|
|
Logget |
Brian M. Janice
|
|
|
Brian
Administrator
Kjønn:
Innlegg: 68
|
|
Fredag 19. desember
« Svar #3 Lagt inn: 19.12.2008 klokken 20:52:28 » |
|
Besøkte graven hennes idag, og det var ubeskrivelig trist å stå der og tenke på at jenta jeg engang hadde vært så forelsket i, nå er død. Ettertankens vemod fylte luften mens vintermørket senket seg, og jeg vet ikke om det overhodet lar seg gjøre å beskrive de siste dagene med noen ord; det er så uvirkelig, det hele. Og de som har sett meg snufsende har vel gått ut fra at her må det være snakk om en person som trenger psykologisk førstehjelp. Men nei da. Jeg er bare trist, uendelig trist, og det er ikke alltid så enkelt å holde tårene i sjakk selv når man passerer kirkegårdsporten.
Tid er et merkelig fenomen - en time kan virke som en evighet dersom vi kjeder oss, men når sekundene tikker mot slutten, og sanden i timeglasset holder på å renne ut, vet vi at det som var, snart vil være over for alltid. Det samme gjelder både oss selv samt menneskene rundt oss; hver eneste dag; hvert eneste øyeblikk vi tilbringer sammen med vennene våre, vil aldri komme tilbake igjen. Hvert eneste smil, hver eneste klem er den siste, og til tross for at vi kan få nye klemmer, vil også de ta slutt, skjønt ingen vet når.
De færreste av oss tenker over det, men tiden er uerstattelig, noe fotballspillere som spiller viktige kamper må forholde seg til; når dommeren blåser i fløyten, er kampen ugjenkallelig slutt, og alle forspilte sjanser vil ikke være mer verdt enn vissent løv som høststormen blåser av gårde. Det samme er tilfellet i livene våre, bortsett fra at vi ikke aner når slutten kommer. En krangel med kjæresten kan vise seg å bli skjebnesvanger hvis hun neste dag omkommer i en bilulykke. Hadde man gjort eller sagt det samme dersom man viste at dette var den aller, aller siste gangen man så henne i live?
Tatt i betraktning at tiden er så kostbar, burde vi derfor ta vare på de mulighetene vi får, men hva gjør vi...? Akk ja - dessverre løser vi dem ofte bort på bagateller - hadde man virkelig sett en dårlig film eller debattert skrivefeil på nettet om man viste at morgendagen aldri vil komme?
Nå som jeg vet at hun er gått bort, er jeg fryktelig lei meg for at jeg ikke brukte tiden bedre da hun fremdeles var i live. Jeg kunne ha unnskyldt meg selv med at jeg var sliten, at det kanskje ikke ville ha endret noe som helst og bla bla bla, men fakta er at jeg burde ha brydd meg mer. Og jeg var en idiot som ikke gjorde det. Kort og godt.
Og når sanden i timeglasset har rent ut og man har stått foran graven hennes, må det et hjerte av stein for å unngå å bli rørt. Derfor gråter jeg nå, atter en gang.
|
|
Logget |
Brian M. Janice
|
|
|
Brian
Administrator
Kjønn:
Innlegg: 68
|
|
Søndag 21. desember
« Svar #4 Lagt inn: 21.12.2008 klokken 17:41:40 » |
|
Er fullstendig knust, og tårene rant halve natten pluss flere ganger nå idag. Tror jeg aldri har vært så langt nede i hele mitt liv, og det er fullstendig umulig å få snakket med noen om dette, for folk forstår rett og slett ikke - så jeg prøver å late som ingenting. Men i ensomheten presser gråten på.
Fikk nemlig vite mer om den stakkars jenta etter å ha lett litt på nettet, og det som er ironisk her, er at mens andre snoker rundt og baksnakker vennene sine, så respekterer jeg privatlivet til folk jeg kjenner; er det noe de vil fortelle meg, får de gjøre det selv. Å bruke Google til å søke etter venners private forhold eller å lete i skattelistene for å se hva andre tjener, er rett og slett feigt. Så hvorfor skal jeg bli straffet for dette; for å ikke vite...?
Det kom som et sjokk på meg at hun så å si var dødssyk - herlighet, hadde jeg visst det, hadde jeg bare visst det... Hun så jo syk ut som følge av anorexia-sykdommen, men det hadde hun gjort i flere år, slik at man kunne håpe at alt ville ordne seg til slutt, og at hun klarte å få orden orden på dette. Hadde jeg visst at det stod så ille til, hadde jeg selvfølgelig stilt opp for henne, men så grusomt livet kan være når man ikke er klar over hva som virkelig holder på å skje...
Ja, jeg innrømmer at jeg var en førsteklasses idiot som ikke brydde meg mer, men jeg kan da heller ikke bry meg om alle 24 timer i døgnet; jeg prøver så godt jeg kan å stille opp når folk trenger meg, og når behovet er der, står Brians trøste- og oppmuntringssservice til tjeneste. Og her kommer det som lyn fra klar himmel at hun allerede er død. En følelse som kjennes som et stykke piggtråd i hjertet. Glem alle Hollywood-klisjéer om sørgelige kjærlighetsforhold - det finnes ikke noe verre helvete enn følelsen av avmakt når man står foran graven til ei jente man engang skrev kjærlighetsdikt om og var glad i, og så får man vite at mens man har rotet rundt og kastet bort tiden, forberedte hun seg på å dø. Når man først får vite det, er timeglasset rent ut, og det er det altfor, altfor sent. Alt man kan gjøre, er å grine som en foss. Det hadde nesten vært greiere å dø selv, så ville man iallfall vite hva som skjer.
Jeg vet ikke hva jeg skal si... Trist, trist, trist, trist, trist - det er dét jeg er, og det er forferdelig at hun ikke lenger er til. Ville være villig til å ofre mye bare for å kunne snakke med henne i noen minutter, og komme med noen trøstende ord, for det fortjente hun virkelig, men som det fjolset jeg var, ante jeg ikke hva som virkelig skjedde. Hun måtte ha opplevd et helvete, stakkar, mens jeg ikke kunne hjelpe fordi en førsteklases idiot som meg brukte tiden på andre ting fordi jeg ikke visste... Det er i slike stunder man føler at livet er en labyrint der ting kan skje rett foran nesa på deg, uten at du er klar over det fordi du ser rundt neste hjørne.
Igår var det 20. desember - fødselsdagen hennes, så jeg la en enslig rose på graven; kirkegården er ikke så langt unna. Følte at en hel bukett ville være for prangende, men der tok jeg fullstendig feil, for idag morges var graven prydet av både lykter, fire større buketter, en blomsterkrans samt et stort hjerte. Tydelig at folk husker henne, og bryr seg.
Ellers er jeg fortsatt litt i tvil om hvilken kontroll man har med tanke på spiseforstyrrelser, og hvilken kontroll man mangler; selv hadde jeg tidligere perioder hvor jeg tenkte mye på døden (skjebnens ironi i forhold til det som skjer nå) og vurderte å ta livet mitt, men det ble heldigvis bare med tankene. Skrittet fra å overveie noe til å gjennomføre det, kan være et langt steg. Når det gjelder slanking, derimot, er stegene så små at man ikke merker det før man henger halvveis utenfor stupet. Manglende frokost den andre dagen, manglende kveldsmat den andre, og når vekten går ned og man føler at man har full kontroll over kroppen og livet, er det sikkert enkelt å fortsette. Ned én kilo, ned to kilo, ned fem kilo, så fem til... Og før man vet ordet av det, er man fanget i en felle som kan ende med at livet til slutt ebber ut.
I hennes tilfelle begynte det med mobbing i slutten av ungdomsskolen. Og kanskje også før - jeg vet ikke. Kan se henne for meg; ei flott, sporty jente med glimt i øyet som danser ballett, er god i idrett og flink på skolen - med andre ord et enkelt mål for misunnelige venninner som er opptatt av gutter og selvhevdelse på andres bekostning, og alle som har hørt hvilke spydigheter en flokk 15-årige jenter er i stand til å lire av seg for å såre offeret sitt, vet hva dette innebærer. Hun, stakkar, tok seg vel nær av dette, og slik begynte det muligens, noe som for øvrig også gjelder andre jenter, som dessverre tar sine venninners misunnelse gjemt i "gode råd" på alvor. Hun begynte å slanke seg for å straffe seg selv, et kjent fenomen i selvskadingens verden.
Så kom slankingen for dagen, og det norske helsevesenets middelalderaktige tvangsmetoder har en stor del av æren for at dette utviklet seg til å bli en virkelig tragedie. Tvang, tvang, tvang. Er det noe som enhver 15-åring avskyr, så er det tvang fremfor forståelse. Hun var ei nydelig, intelligent jente med fremtiden fremfor seg, og jeg kan godt forstå at dette gjorde uutslettelig inntrykk på henne.
Selv traff jeg henne altså på et juleball på videregående, like før hun fylte 16. Det var tid for dans med en lokal gruppe som forsøkte å ta knekken på høyttaleranlegget i skolens nye festsal, og hun virket en smule bortkommen der hun stod ved veggen, så jeg ba henne opp med et kyss på hånden, slik man gjorde i gamle dager. Danseferdighetene mine var imidlertid til å gråte av. På fødselsdagen hennes fem dager senere troppet jeg opp med en liten gave, men det ble dessverre ikke noe mer. Har imidlertid bare positive ting å si om henne; ei snill jente med et stort hjerte.
Når jeg betrakter notatene i min 7. sans fra den gang, er det tydelig at jeg var forelsket i henne; har en tradisjon med å si ti ord ved inngangen til et nytt år, og det aller første ordet 1. januar dette året var navnet hennes. Så kom kjærlighetssorgen, og så gikk livet videre.
Etter at jeg sluttet på skolen fikk jeg vite at hun slet med anoreksi, så jeg skrev en sang om henne med tittelen "Alle Vet, Ingen Vil". Riktignok var det noen som både visste og ville gjøre noe, men resten av folkemassen står likegyldig og ser på triste menneskeskjebner som kunne vært unngått dersom vi alle brydde oss mer. Og når jeg tenker på hvor vondt hun måtte ha det i forhold til samfunnets krav som legger vekt på det ytre, men gir blaffen i menneskesjelene, begynner jeg å grine igjen - jeg vet ikke for hvilken gang idag.
Håper inderlig at hun har funnet fred der hun er nå, og jeg synes ufattelig synd på foreldrene hennes, som har vært igjennom alt sammen. Alt som er igjen, er en stille grav og strømmer av salte, våte tårer.
|
|
Logget |
Brian M. Janice
|
|
|
|
Hjem 
Hjelp 
Søk 
Medlemmer 
Logg inn 
Registrer
Varsling ved svar
Send dette emnet
Skriv ut