1   Livet er for alvorlig til å bli tatt på alvor / Spontan livsglede / Det er sunt å le ...  04.05.2015 klokken 06:04:27  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian To nyfrelste satanister så på hverandre. "Nå har jeg fått tak i tidenes beste plate." "Den svarte?" "Nettopp. Black metals hellige gral; en obskur vinylplate laget av en islandsk djeveltilbeder som et offer til Mørkets Fyrste." "Har du hørt den?" "Ikke enda; ingen vet hvordan den høres ut. Alle som har prøvd har gått fra vettet - ondskapen musikken rommer er mer enn hva et menneske kan tåle."   Da klokken slo midnatt ble mesterverket tatt frem. Lyden av basuner i likkister fulle av piggtråd, rosabloggere som ble spist opp av glupske pirajaer og fallende bomber fikk høyttalerne til å riste. "Fantastisk," utbrøt den ene, "som å være hos vår Herre og Mester." Deretter begynte 13 militante islamister å hyle i kor mens de kappet av seg hodene. "Utrolig," sa den andre, "dette blir bedre og bedre. Hva kommer nå?" En truende stillhet senket seg, før rommet ble fylt av en djevelsk kakofoni som bare kunne stamme fra Helvetets nederste sfærer. "NEEEEEEEEEI ...!" vrælte de mens de holdt seg for ørene, og skrek som to stukne griser på flukt fra en dansk slakteri.   En flokk smådjevler som var vitne til dette, hikstet av latter: "Genialt av Sjefen å ta med favorittlåta si. Hver gang han spiller Justin Biebers største hit akkompagnert av 666 tutende vuvuzelaer på full guffe, må selv han-der-oppe be om nåde ...!"   - - - - -   Når en kjent rosablogger dør og våkner ved Himmelporten, blir hun tatt imot av en smilende engel som gir henne et par nydelige englevinger, en harpe og en søt glorie. "Nå ser du fantastisk ut," sier engelen, "du kan ikke bli vakrere enn du er nå." "Mener du at jeg ikke behøver å føle meg mislykket når jeg ser kroppen min i speilet?" "Nei." "Og ikke trenger å blogge om gjentatte slankekurer som jeg sulter meg gjennom?" "Nei." Og heller ikke operere puppene mine, og være kronisk misfornøyd?" "Nei." "Pokker," mumler hun, "så er jeg kommet til helvete likevel ..."   - - - - -   Livet var sannelig ikke enkelt den gangen man verken hadde kameramobiler eller Internett. Da det brøt ut borgerkrig i et land på den sørlige halvkule, og hovedstaden ble fylt av ville mennesker som gikk løs på hverandre, blodet fløt og voldsbruken var så grenseløs at hoder og lemmer ble kappet av, befant en amerikaner seg tilfeldigvis på stedet. Han stirret sjokkert på all volden, og reagerte slik man gjør i hjemlandet - uten å nøle løp han til nærmeste butikk, og ropte andpusten: "Fort! Fort! Gi meg et filmkamera og en brevdue som kan fly til underholdningsavdelingen i Hollywood!"   - - - - -   Håper du likte noen av disse vitsene, og her kommer flere, som dessverre ikke er like gode som den første. Grunnen er at mens jeg brukte en hel natt på å lage vitsen om de to black metal-entusiastene ved å stadig endre og forbedre den, er resten av denne siden stort sett bare spontant rablet ned. Men litt humor finner man også her ...   - - - - -   To maskerte, målbevisste terrorister ser på ofrene sine. "Hva skal vi gjøre med de vantro udyra," spør den ene, "skal vi pine dem?" "Det er bedre å torturere dem, og drepe dem etterpå. Men først kan vi rive ut øynene, dra i ørene deres og hoppe på dem." "Slik?" "Nei, du må torturere dem mer - skikkelig, skikkelig hardt."   Han blir avbrutt av et sint rop: "Nå er det pokker meg nok; slutt å ødelegge teddybjørnene - det kan dere gjøre i barnehagen ...!"   - - - - -   En eldre kar som var nykommer i det digitale universet, var på ferie hos Söta bror da PC-en hans brøt sammen. Ettersom han hadde hørt så mye positivt fra vennene sine om Apple og Mac-ene deres, tenkte han at det var like greit å prøve disse nymotes greiene. Følgelig gikk han til nærmeste dataforretning og fortalte hva han ville ha. "Är ni galen," var svaret. "Ut härifrån!" Forundret over kundebehandlingen prøvde han en annen butikk, og sa det samme. Reaksjonen lot ikke vente på seg: "Dra åt helvete, förbannade nordgubbe!"   Han ristet på hodet over svenskenes rasistiske holdninger, gikk til en tredje butikk, og spurte hvor i all verden man kunne få kjøpt en hvit Mac. Svaret var kontant: "Vi är emot rasism, och säljar inte Macer i kränkande färger. Här i Sverige är Macene svarta, bruna eller gula."   - - - - -   Etter å ha sprengt seg selv i luften på et fullsatt fotballstadion, kommer selvmordsbomberen til Himmelporten, og banker på. Hvorpå en nusselig engel åpner, og ber om personopplysninger. "Navn?" "Saïd." "Yrke?" "Martyr." "Velkommen," fortsetter engelen, "nå er du nesten klar for Paradis. Det er bare en siste oppgave som gjenstår; er du rede til å fortsatt være martyr?" "Ja." "En ekte martyr som står foran en umulig oppgave, og som en hel by vil vende seg mot når motgangen kommer?" "Ja." "Du er sannelig modig," sier engelen, og gauler mot Himmelriket: "Sjef! Jeg har funnet en ny masochist som vil overta trenerjobben i Brann ...!"   - - - - -   To djevler sitter på en knaus i utkanten av Helvete og diskuterer politikk. "Og hva synes du om Norges reaksjon på å ta inn flere flyktninger?" "Helt uforståelig - her nede ønsker vi alle velkommen uansett rase eller nasjonalitet," svarer den andre. "Så jeg begriper ikke hvorfor nordmenn er så stokk dumme at de ikke ønsker fri innvandring. Hvis disse hedningene bare hadde vært litt oftere i kirken, hadde de visst hvor godt og varmt vi har det."   - - - - -   Branns miserable sesongstart i 1. divisjon fører til at lagets svenske trener blir nødt til å søke trøst hos en spåkone. "Kommer Brann att vinna något snart?" undres han. Hun stirrer dypt inn i krystallkulen. "Visjonen er dessverre svært tåkete - alt jeg kan se er en avisforside med ordene "HELT UTROLIG!!! BRANN HAR VUNNET". "Häftigt," svarer treneren, "Men vad vinner vi? NM? Tippeligaen? Champions Legaue?" "Aner ikke, men siden bokstavene er så digre, må det være noe virkelig stort."   Fem år senere prydes Bergens Tidendes forside med krigstyper: "HELT UTROLIG!!! BRANN HAR VUNNET 6. DIVISJON!"   - - - - -   I et møte i konsernledelsen i Apple foreslo PR-sjefen å lage en kampanje med fornavnet til en fornøyd kunde. "Er du sikker på at dette er en god idé?" spurte en underdirektør. "Utvilsomt. Selv om vi lever i en global verden, er det likevel viktig å fremheve det menneskelige aspektet, og vise hvor mye Apple-kundenes navn og individuelle behov betyr for oss. Derfor foreslår jeg en loddtrekning der alle kundene våre får være med, og skjebnen avgjør hvilket fornavn som vinner."   Resultatet ble reklamekampanjen med slagordet "Fak-Ju Apple".   - - - - -   Når et fly styrter fordi de tre brødrene som kaprer det, ikke klarer å styre flyet på grunn av manglende flykunnskaper, får de utlevert hvert sitt harem med 72 jomfruer i stedet for englevinger.   Etter en stund møtes de igjen, og den første broren lurer på hvorfor den andre ser så skuffet ut. "Jeg er fortapt," sier han sørgmodig. "Da jeg levde, drømte jeg om vill sex med gutter. Skuffelsen var derfor enorm da de 72 jomfruene jeg fikk, var svenske feminister som ikke gjør annet enn å bable om kvinnefrigjøring og anklager meg for å krenke dem." "Å, det er ingenting, broder," svarer den første. "Da jeg levde, drømte jeg om vill sex med jenter. Derfor fikk jeg sjokk da det viste seg at de 72 jomfruene jeg fikk, var homofile muskelbunter som gumler Viagra og tar meg bakfra."   "Du da, broder," spør de den tredje, "hvorfor flirer du?" "Da jeg levde, drømte jeg om vill sex med en kamel. Så da jeg kom hit, kastet 72 sprengkåte kameler seg over meg. Gruppesexen vakte så stor oppsikt der-nede at sjefen byttet til seg hele kamelflokken mot å gi brødrene mine et gratisopphold i Helvete som takk for flytimene dere skulket."   - - - - -   En ung, amerikansk student ved navn Mark sitter på do og oppdager at dorullen mangler. "Får jeg låne dorullen din," roper han til sidebåsen. "Dessverre, ingen dorull her heller, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har du noen glupe idéer?" "Nei." I stillhet sitter de og forsøker å finne en løsning på problemet, da Mark utbryter: "Jeg tror jeg vet det! Hva med å lage et fellesskap for folk som vil ha noe å tørke seg bak med, og kalle dette "The Facebook" ...?"   - - - - -   En lørdag ettermiddag får Trafikkaksjonens barnevogn på Karl Johan besøk av en mørkerød skikkelse med to horn og lang hale, som febrilsk snur jakkemerkene og stirrer på baksiden med et olmt blikk. Etter hvert samler en flokk nysgjerrige tilskuere seg rundt opptrinnet og lurer på hva i all verden dette er for noe. "Å, jeg bryr meg ikke om hva som står på merkene," forklarer djevelen, "det eneste som betyr noe, er nålespissen bak. Ingen nål i Helvete vil være kraftig nok til å lukke igjen kjeften på han Carl Ivar når han flytter inn."   - - - - -   Pappa er en kjent satanist, og forsøker å oppdra barnet sitt etter beste evne, men ungen blir bare verre og verre. Til slutt mister han tålmodigheten, og brøler: "Hvis du ikke gjør som faren din sier og er riktig, riktig slem nå, kommer lyset og tar deg ...!"    2   Kunstens vidunderlige verden / Dikt / Smilet ditt  29.09.2014 klokken 02:41:45  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian Smilet ditt, morgensolens speil, som ingen bok kan romme eller sang kan favne   Smilet ditt, så tidløst og stille, vennen som trofast venter på deg   Smilet ditt, livsgledens lilje, som spirer videre i menneskehjertenes     evige     blomstereng   Fordi du smiler.   Svar Svar med sitat Varsling ved svar  3   Kunstens vidunderlige verden / Dikt / Gratulerer med dagen...!  16.08.2014 klokken 19:28:09  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian      Til din bursda'       skulle jeg så gjerne skrive et dikt idag       men jeg glemte rimet         Til din bursda'       skulle jeg så gjerne skrive et dikt       men jeg glemte når         Til din bursda'       skulle jeg så gjerne skrive noe       men jeg glemte hva         Til din bursda'       skulle jeg så gjerne gjøre noe       men jeg glemte hvordan         Til enellerannenda'       skulle jeg vel gjøre noe       men jeg glemte hvilken         Til noe       skulle noen vel gjøre noe       men jeg glemte hvem         Kanskje han har glemt det.   Svar Svar med sitat Varsling ved svar  4   Fotball, Media og Fusk på eksamen / Fusk på eksamen og Andre kreative innslag / Re: Vi adopterer Pluto!  22.05.2014 klokken 21:52:41  Startet av Brian | Siste innlegg av vipe 27.08.2006 klokken 09:48:35, Pluto skrev: Ifølge de nye definisjonene er heller ikke jorden en planet, da den "ikke har rensket nabolaget rundt banen sin". Det er nemlig tusenvis av asteroider som krysser jordens bane. Så dere bor på en dvergplanet nå, jordboere.   Hvilken planet tilhører du? Siden du skriver "Så dere bor på en dvergplanet nå, jordboere" Istedenfor "Så vi bor på... "   Eller sitter du på en uoppdaget astroide et sted i verdensrommet?   Svar Svar med sitat Varsling ved svar  5   Kunstens vidunderlige verden / Dikt / Fremtidens gave  24.06.2013 klokken 03:08:37  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian Det er så mange tanker som fortsatt ikke er tenkt så mange ord som enda ikke er sagt   Så uendelig mye ugjort som ingen har gjort før   Fordi alt dette venter på deg.   Svar Svar med sitat Varsling ved svar  6   Kunstens vidunderlige verden / Astié / Re: Den andre Astié-gåten  07.04.2013 klokken 22:53:53  Startet av Brian | Siste innlegg av Glede Det er ingen grunn   (man får nok god øyemuskelatur av å rulle øynene så mye)    7   Kunstens vidunderlige verden / Kunstutfordringer / Slakt Grisen! (Husk: Du har lov til å le.)  08.03.2013 klokken 23:42:56  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian Som den kunstneriske tragedien jeg nå er, kunne jeg antagelig ha fått tre dusin franske fjærkre til å bryte ut i latter før de brukte en tom vintønne til jordomseiling; følgelig sier det seg selv at jeg har et annerledes syn på 8. mars enn folk flest.   For mens enkelte med pompøse slagord gjentar at man vil ha ja til ditt og nei til datt, står jeg langt ute på sidelinjen og grubler over hva man kan gjøre for å trøste eller muntre opp andre; i mine øyne er dette langt viktigere enn å dele opp mennesker i kjønn og dømme dem - slik jeg ser det, er vi alle små, bittesmå mennesker som lever under et stjernehav som avspeiler universets grenseløse dyp, og det er trist å se at det finnes så mange som har det vondt her i Norge.   I ærlighetens navn må jeg likevel innrømme at jeg aldri tidligere har brydd meg om ting som kvinnedag, hundedag eller Den kontinentale kalkundagen, men tidene endrer seg; ifølge media er individer av hankjønn som ikke flittig bruker barberhøvelen oppe og nede en utrydningstruet rase - snart er det vel bare glattbarberte, fullkomne kvinner igjen på denne kloden; man skal ikke se bort fra at vi andre en vakker dag blir forvist til en ensom tilværelse på en annen planet i og med at vi ikke hører hjemme i et samfunn der alle tydeligvis skal være så perfekte, glatte og overfladiske som overhodet mulig.   Derfor håper jeg du ikke ser på meg som om jeg var en kastrert, gresk puddel hvis jeg forteller deg at jeg i år vil jeg benytte kvinnedagen som en anledning til å gi bort en liten oppmuntring til ei flott jente jeg har vært venn med i snart 14 år - noe som med stor sannsynlighet vil få henne i godt humør. Saken er nemlig den at ikke bare har jeg fått idéen til det som trolig er verdens mest kvinnevennlige idrett, men på kjøpet får man også et aktverdig stykke kunst i form av et teaterstykke; ja da, man kan gjerne le av meg og prøve å legge hodet mitt under en bærbar giljotin kjøpt i en av byens glemte antikvitetsbutikker, for selv om livet er en alvorlig sak og man med god grunn kan være deppa og lei seg, må man heller ikke glemme den naturlige latterens medisinske virkning - da jeg begynte å skrive "Slakt Grisen!" for snaue to uker siden, var jeg selv like sliten og deprimert som ni bolivianske dovendyr i en nedlagt diskokjeller i La Paz.   Poenget er at uansett hvor mørk tilværelsen enn ser ut, er det lov til å gi rom for fantasien og finne på noe som tar rotta på de dystre tankene; kunst er ikke synonymt med å la livsgleden støve ned blant stive, alvorstunge malerier i et gammelt museum; kunst vil si å slippe følelsene løs, og la dem glitre i solskinnet uten å bry seg om hva kritikerne måtte mene. Kunst betyr frihet.   Så ikke vær redd for å være spontan, og gi latteren fritt spillerom - også du har lov til å le når du leser presentasjonen av det uforglemmelige teaterstykket "Slakt Grisen!", som er - noe alle vel forstår - en kreativ spøk; stykket kommer neppe noensinne til å bli fremført på Nationaltheatret eller i Operaen. Bare slapp av og le; latter er sunnere enn man tror.   Oslo, 8. mars 2013   Brian     - - - - -   Innledning   Nå skal jeg ikke påstå at å se skiidrett på TV er like spennende som å bivåne to døde fluer betrakte et veggmaleri i Firenze, for selv om mange sikkert vil være uenige med meg, vil jeg faktisk påstå at det å skue de to fluelikene antagelig er av større interesse. Ja, jeg er klar over at det er tabu å si det rett ut, men likevel undres jeg på om NRK hadde vært like ivrig til å vise vintersport om Norge hadde oppnådd så oppsiktsvekkende resultater som Mongolias stolte landslag klarer i ishockey. For sannheten om årsaken til interessen for norsk langrenn eller damehåndball er kanskje nærmere enn man aner: En kasse øl eller en flaske trøndersk hjemmebrent, et norsk flagg og jubelbrøl foran TV-en eller intense nordnorske besvergelser som man neppe finner i en vanlig ordbok. I og for seg greit nok. Men hvis årsaken til dette er nasjonalfølelse og en grunn til å drikke seg dritings kan man jo spørre seg om hvorfor man i det hele tatt må ha en grunn til å vise spontan livsglede her i det kalde nord.   Det som iallfall er sikkert, er at folk som tror at feiringen etter skiskytterstafetten er sesongens høydepunkt, kan neppe ha opplevd den menneskelige varmen som preger en gatefest i Sør-Amerika. Her hjemme er det noe som kanskje forekommer to ganger i løpet av et århundre - sist det skjedde, var da Norge slo Brasil i VM i 1998, og Karl Johan ble fylt av jublende mennesker som ga uttrykk for gleden sin og ville ha Drillo som president. At dette bare skjedde uten langvarig planlegging, er nesten ikke til å tro; planene om å søke et OL i Oslo, sier vel det meste. Målet er altså to ukers "folkefest". For å oppnå dette målet, for å faktisk ha en grunn til å glede seg i to uker, må man først bruke atskillige millioner på å planlegge dette, deretter må man bruke flere titalls milliarder på å bygge anlegg mens man tålmodig venter i nesten ti år, og så - omsider - kan man vifte med norske flagg og juble i to uker før festen tar slutt og man vender tilbake til den traurige hverdagen før man kan arrangere et nytt OL om førti års tid. Hurra. Jeg har hørt mange argumenter både for og imot, men jeg har enda til gode å høre en sjel spørre: "Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det?"   Kanskje fordi dette ville være så unorsk at folk ville måpe av forbauselse og sporenstreks ringe etter en bil med tause menn med hvite frakker. For hva tror du ville skje om folk begynte å ringe på hos naboen, kaste seg om halsen på ham eller henne, og si "Hurra, det er vår!" eller "Kom, la oss glede oss og nyte livet, for du er et fantastisk menneske". Hadde man gjort det uten å først drikke seg sørpe full, ville man ha blitt sett på som ravende gal. Nei da, da er det langt mer sosialt akseptert å lukke døren, slå på PC-en og sjekke skattelistene for å se hvor mye naboen tjener før man neste dag baksnakker ham. Det samme gjelder i andre sammenhenger - folk klager over ensomhet og snakker om hvor kaldt samfunnet er, men er livredde for å vise mer av følelsene sine enn et tilgjort, påklistret smil. Hvorfor er vi så redde for hverandre...? Kanskje fordi samtidig som man snakker om hvor trygt og fantastisk Norge er, eksisterer det en fryktkultur under den glinsende overflaten, noe mediene drar nytte av - er det ikke skrekkbakterier, dødsvirus og monstermarihøner, så er det noe annet. Man skal ikke stole på ukjente da de kan være perverse mannsgriser med en motorsag i kjøleskapet, man skal ikke stole på partneren, for vedkommende kan være utro, man skal ikke stole på Internett, for det er fullt av farer, og man skal iallfall ikke stole på seg selv, for ifølge visdomsartiklene som flyter over av velmente råd om kropp og utseende, må man konkludere med at man er en mislykket taper.   Så det er kanskje ikke til å undres over at folk går rundt bøyd over hver sin mobiltelefon og har angst for å ta av underbuksa i en fellesdusj, for neste dag kan det som skjer i dusjen være å finne på YouTube. Omtrent de eneste stedene hvor det idag er sosialt akseptert å vise naturlig, impulsiv glede blant andre mennesker, er på en fest der man er dritings etter å ha inntatt den obligatoriske alkoholen, på et karismatisk møte i en pinsemenighet der man taler i tunger, eller på et idrettsarrangement der man kan juble over at hjemmelaget lager mål. Men heller ikke idretten er hva den var - mens fansen i gamle dager i England kunne ta seg en øl på puben sammen med favorittspilleren etter kampen, er man idag heldig om man får et glimt av vedkommende i en rådyr sportsbil, for dagens toppidrett er gjennomsyret av penger og grådigheten som uvilkårlig følger med; det er et langt sprang fra de nakne atletene i det gamle Hellas til den farsen OL har blitt idag, og det samme holder på å skje med fotballen - klubbfølelsen blir lite verdt når en annen klubb vifter med sjekkheftet, og det er pengene som styrer.   Noe er fundamentalt galt i samfunnet vårt; det virker som om det ikke lenger er mennesket som står i fokus, men alt mulig annet - penger, berømmelse, skjønnhetsidealer, lover og normer, angst eller depresjoner; samtidig som det enkle, levende menneskets behov for genuin glede blir dyttet bakerst i køen; antall forbud mot det ene og det andre sier sitt. Ikke rart det er så mange tragiske menneskeskjebner her i Norge når folk får følelsen av at de lever i et gyllent bur der oppriktig livsglede uten alkohol er tabu.   Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det? Hvorfor setter man spontane menneskelige følelser i fengsel?   Følgelig har jeg som en kunstnerisk protest mot dette funnet opp en ny idrett som er så absurd at man ikke kan la være å le - da det er nettopp dette som er hensikten: Å skape latter. Å gi blaffen i hva man bør, eller ikke bør gjøre; bare slippe latteren løs. En fargerik idrett som ikke bare fremhever kvinnenes styrke og dominans, men også er en idrett der kvinnene alltid vinner og mannsgrisene blir sosialt kastrert. En idrett som tar knekken på mange tabuer; en sportslig satire og parodi på dagens samfunn - derfor har jeg gleden av å presentere det minimalistiske teaterstykket "Slakt Grisen!". Håper ingen blir fornærmet av dette, og begynner å jage meg med tre bronsealderøkser samt en løpsk motorsag; kunst som ikke vekker reaksjoner er dårlig kunst.   Brian       Slakt Grisen! - teaterforestillingen   Gjenstandene man trenger for å kunne fremføre "Slakt Grisen!" er enkle: En tom dorullhylse, en papirbit, litt tape, et bordtennisbord i full størrelse (274 x 152,5 cm) uten nett, et større antall bordtennisballer, miljøvennlige fjær, fire stykker spennebånd, en tom ølboks, et individ av hankjønn som ikke tar seg selv så høytidelig, en svartkledd dommer av hunkjønn og to eller flere kvinnelige deltagere som har lett for å le. En nedsenket scene er å foretrekke for at publikum i størst mulig grad skal føle at de er en del av teaterstykket - noe de så avgjort er.   Før forestillingen begynner, må man først lage en liten Gris. Den lager man av den tomme dorullhylsen, der man dekker over den ene åpningen med en ugjennomsiktig papirbit, og fester den med tape. På denne papirbiten kan man lime et originalt kvinnesaksmerke, eller tegne venusspeilet (kvinnesymbolet) for hånd. Den lille Grisen kan så dekkes med kamplystne slagord som "Alle menn er svin", "Kvinner vinner!", tegninger av større og mindre griser, eller gjerne klistermerker med sponsorreklame. Alt ispedd mye humor.   Det er altså valgfritt hvorvidt man vil fremføre forestillingen med to eller flere kvinnelige deltagere, men her følger beskrivelsen av en åpningsscene med to kvinner i tillegg til Dommeren. Til å begynne med er teaterscenen stille, mørk og dyster. Etter en stund lyser man svakt opp forsiden av scenen, og publikum ser den svartkledde kvinnelige Dommeren stå med ryggen til, vendt mot et bordtennisbord uten nett som står midt på scenen; dersom man ikke har et bordtennisbord tilgjengelig, kan man bruke en tilsvarende plan overflate. En representant for hankjønnet med humoristisk sans og en solid dose selvironi - heretter kaller vi vedkommende Offergrisen ettersom dette er en stor Gris - gjør seg klar utenfor venstre scenenkant. Han er kledd i rufsete T-skjorte, slitte olabukser, en underbukse prydet av Supermann eller en annen kjent superhelt, har hår på brystet, er ubarbert, og går barbeint.   Forestillingen begynner med at den kvinnelige Dommeren snur seg mot publikum med den lille Grisen (den tomme dorullhylsen) hevet med strak arm. Hun spør: "Hvem er penest?" Publikum svarer i kor: "Kvinner!" Det ser ut som om Dommeren er fornøyd med svaret, og spør: "Hvem er sterkest?" Publikum svarer: "Kvinner!" Dommeren nikker. Og spør: "Hvem bestemmer?" Publikum svarer: "Kvinner!" Offergrisen kommer forvirret inn på venstre side av scenen i det den lyses opp; han er omtumlet og forvirret, går sakte fremover med ustødige skritt, skjermer øynene mot lyset, og har vanskeligheter med å orientere seg - det virker som om han ikke aner hvor han er. Man ser de kvinnelige deltagerne stå ytterst på høyre side, ubevegelige. Dommeren spør: "Hva bestemmer kvinnene?" Den kvinnelige delen av publikum svarer høylydt i kor: "Slakt Grisen!" Dommeren snur seg langsomt mot Offergrisen, peker på ham med den ledige hånden, og sier alvorlig: "Kvinnene har talt. Grisen skal slaktes."   De kvinnelige deltagerne krysser scenen med uttrykksløse ansikter, stiller seg foran Offergrisen, og siden ingen griser med unntak av Nasse Nøff og Kamerat Napoleon bruker klær, ville det ha vært unaturlig om ikke også denne Grisen var som griser flest. Helt upersonlig og uten å si et ord kaster den første kvinnen den tomme ølboksen til side og kler av ham T-skjorten, mens den andre trekker ned glidelåsen og tar av ham buksen. Offergrisen står perpleks og skamfull igjen i underbuksen med Supermann-motiv, og legger hendene foran skrittet samtidig som de to kvinnene rolig betrakter ham. Hittil har han i deres øyne vært like upersonlig som en boks hermetiske tomater, men et kort øyeblikk nøler de - nesten som om de får øye på noe menneskelig i Offergrisens tvekrokete skikkelse. Dommeren sier: "Feiginger." Etter disse ordene tar de to kvinnene begge tak i underbuksene hans, trekker dem bestemt ned, og kaster dem mot kulissene. Offergrisen står nå uten en tråd, og forsøker etter beste evne å skjule seg med hendene foran skrittet. Dommeren holder den lille Grisen triumferende i været og ser på.   De to kvinnene tar så tak i armene hans på hver sin side, og fører ham til bordtennisbordet på midten av scenen, der de legger ham ned; den ene står foran bordet med ryggen til publikum og holder Offergrisens høyre hånd, mens den andre går til den motsatte siden der hun tar tak i den venstre hånden, og spenner den fast i løkken i spennebåndet. Den første kvinnen gjør det samme - undersiden av bordtennisbordet brukes til å knytte spennebåndene med, noe som er blitt gjort på forhånd. Hvoretter de to kvinnene gjør det samme med beina til Offergrisens - som nå er spent fast naken til de fire hjørnene av bordtennisbordet, lik en upersonlig gjenstand; en utstillingsdokke overlatt til alles nådeløse blikk. Han lukker øynene.   Mens dette skjer, går Dommeren bak bordtennisbordet slik at hun igjen har ansiktet vendt mot publikum, med den lille Grisen hevet som et romersk trofé, og ser på Offergrisen som om han var en liten, grønn gris fra det ytre rom som uforvarende hadde blitt en del av en rituell ofring av menn på Ottars landsmøte. De to kvinnene stiller seg ved siden av henne på hver sin side som en dommertrio: Offergrisen skal dømmes.   I stillhet betrakter alle Offergrisens mest private gjenstand. Så senker Dommeren armen, rister på hodet, og sier med gravalvorlig røst: "Kvinnens kropp er fullkommen, men naturen kan umulig ha vært klar i toppen da den utstyrte mannsgrisens kropp med den hengende trompeten." Disse ordene, som bryter den trykkende stillheten som hittil har preget scenen, sørger for at en av de kvinnelige deltagerne har vanskelig for å holde seg alvorlig, selv om hun forsøker så godt hun kan. Dommeren peker på gjenstanden Offergrisen har mellom beina, og fortsetter: "Denne fordervelsen hadde gitt åtte ville flodhester livsvarig hikke." Det er ingen tvil om at kvinnen må kjempe hardt for å la være å le. Dommeren legger forsiktig den tomme dorullhylsen med kvinnesaksmerket og sponsorreklamen på Offergrisens mest private gjenstand slik at den skjules helt; dette er ikke en type påkledning man får kjøpt hos Steen & Strøm, for et mer absurd klesplagg skal man lete lenge etter - kort sagt siste mote for en motebevisst mannsgris.   Deretter sier Dommeren, fortsatt like alvorstungt: "Kvinnekampens skjebnetime er inne, mine søstre. Grisens trompet ligger på slaktebenken." Nå kan ikke lenger latteren holdes innesperret: Den kvinnelige deltageren som hadde vanskeligheter med å holde seg alvorlig, begynner å gapskratte.   Dommeren ser surt på henne, og sier: "Ler du, søster? Vet du ikke at latteren er den største trusselen mot kvinnefrigjøringen?" Etter en kort pause, fortsetter hun: "Mannlig latter er et hån mot kvinnekampen, men siden de fleste menn hører hjemme i nærmeste grisebinge, sier det vel seg selv. Dessuten er latter en dyrisk og mannsjåvinistisk lyd som vi kvinner må ta avstand fra og se på som en egyptisk forbannelse, da revolusjonen vår krever handling og forståelse av sakens alvor." Hun trekker pusten, og peker på Offergrisen. "Helt siden tidenes morgen har mannsgrisene forsøkt å undertrykke oss kvinner, og undertrykkelsen av kvinneligheten vår begynte med at mannen breket som en sau i det han prøvde å le." Offergrisen, som hittil har vært taus, sier enfoldig: "Trompeten min ber om nåde." Nå må også den andre kvinnen gi tapt for latteren.   Dommeren fortsetter irritert: "Mens kvinnen før i tiden arbeidet døgnet rundt med å lage mat, stelle huset og ta seg av barna, satt mannsgrisene på kroen, helte i seg øl og lo. Denne formen for primitiv, apeaktig underholdning har de fortsatt med fram til idag, og den tomme latteren deres kan fortsatt høres på strippeklubber, ved bardisken eller på fotballkamper. Menn og dyr er som kjent to sider av samme sak. Men nå er dagen kommet for å gjøre opprør mot mannsgrisenes maktdominans, og skal vi kvinner seire i revolusjonens soloppgang, må vi heve oss over dette dyriske fenomenet; latter er opium for kvinnekampen, og enhver kvinne som forstår alvoret i kvinnerevolusjonens budskap, vil være enig i dette. For nå er øyeblikket her: Reis dere, kvinner, bryt lenkene, og vit at seierens time er nær. Sammen skal vi vinne kampen mot mannsgrisenes diktatur, og sammen skal vi høste seierens frukter; Kvinne, ditt navn er Seier."   De kvinnelige deltagerne holder begge to på å knekke sammen av latter.   Dommeren trekker pusten igjen og knytter neven, før hun fortsetter: "Kvinner i alle land, foren dere i kamp mot mannsgrisene, for mannens plass er i dyrehagen. Når man ser på mannens dyriske, ekle kropp, er det lett å forstå at mennesket nedstammer fra apene." Hun peker på Offergrisen. "Sammenligner man dette griseriet med den glatte, fine huden som kjennetegner kvinnen, ser man også hvor blodig urettferdig det er at vi kvinner har blitt diskriminert gjennom hele verdenshistorien. Det er like ille som om en flokk grevlinger skulle stille seg bak disken i en porselensbutikk; de hører rett og slett ikke hjemme der. På samme måte hører heller ikke menn hjemme blant menneskene. Mannsgrisen Darwin var fullstendig på villspor med vrøvlet sitt om den sterkestes rett, for i tilfelle ville mannen for lengst ha dødd ut og vi kvinner hadde befruktet oss selv. Men dessverre - ved et skjebnens lune overlevde apene side om side med menneskene og fortsatte å formere seg, slik at dagens sivilisasjon består av oss kvinner, samt apemenneskene, som man kaller menn. Nå ser det imidlertid lysere ut, for med kunstig befruktning trenger ikke menneskene å ha samleie med en annen art, og i framtiden vil det bare eksistere én type fullverdige mennesker i det siviliserte samfunn: Oss kvinner. I sivilisasjonens urtid fortalte mannsgrisene oss at kvinnens plass er på kjøkkenet. Nå er det vår tur til å slå fast at mannens plass er blant dyrene, noe som er vitenskapelig bevist. Dere kan bare ta en kikk på den hårete overkroppen til en mannsgris neste gang dere er i dyrehagen, og sammenligne dette med dyrene på den andre siden av gjerdet; alle ser vel at dette dyret" - hun peker på Offergrisen igjen, og fortsetter: "Alle ser vel at dette dyret er i slekt med orangutangen Ludvik." Hun trekker pusten. "Og siden..."   Dommeren blir avbrutt av en av de kvinnelige deltagerne, som hikster frem disse ordene mens krampelatteren tar henne: "Stopp. Stopp. Jeg klarer ikke mer." Den andre kvinnen har også det samme problemet: Latterkrampe. Til slutt må til og med Dommeren gi tapt, og begynner å le, hun også: Latterens og livsgledens slagkraft er sterkere enn ethvert våpen, og enhver totalitær tankegang.   Resten av forestillingen er improvisert, og alle står fritt til å gi latteren fritt spillerom, ikke minst publikum, uten at folk tror at man har gått fra forstanden; humor er sunt. Idrettsduellen "Slakt Grisen!" i teaterstykket spilles av to eller flere kvinner, som stiller seg på 3 meters avstand fra den lille Grisen, én på venstre og én på høyre side av scenen om det er to av dem, og kaster bordtennisballer mot dorullhylsen som skjuler Offergrisens uskadeliggjorte kroppsdel. Dommeren står bak bordtennisbordet, og dømmer ofringen av mannsgrisen. En kamp består av tre omganger - i hver omgang har hver av kvinnene 15 kast - altså 45 kast i løpet av hele kampen.   Man kaster etter tur: Kvinne A kaster ett kast, så kvinne B, så kvinne C, så kvinne A igjen, og så videre. Hvem som skal kaste først, bestemmes ved at publikum rekker opp hendene, og stemmer over dette. Det er ikke tidsbegrensning for hvor lang tid man kan bruke på et kast, men regner man med 30 sekunder pr. kast, vil en omgang i en kamp mellom to deltagere vare i om lag 15 minutter; er det flere som kaster, tar det lenger tid. Pausen mellom hver av omgangene er 5 minutter, og Dommeren gir klarsignal når omgangen skal begynne. Reglene er enkle: Den som først treffer den lille Grisen 15 ganger fra 3 meters avstand, har vunnet.   I en tid da folk er opptatt av miljøvern, er det også viktig at de to pausene fylles av aktiviteter som er så grønne som overhodet mulig. Da latter - bortsett fra et svært beskjedent CO2-utslipp - er noe av det mest miljøvennlige som finnes, består derfor pauseunderholdningen i at Dommeren ber to eller flere frivillige fra den kvinnelige delen av publikum komme på scenen for å kile Offergrisen med fjær. Og siden miljøaspektet er essensielt, sier det seg selv at fjærene som brukes til kilingen må være etiske og ikke skade Moder Jord. Lange hønsefjær kan godt brukes, men fjærene må være fra frittgående høns - fjær fra innesperrede burhøns er totalforbudt. Syntetiske fjær kan også benyttes, men det er et absolutt krav at de er innkjøpt i en butikk som ikke bidrar til forurensningen ved å la de ansatte røyke i arbeidstiden. I verste fall kan kilingen utføres med fingrene, men hendene må på forhånd være vasket med såpe som har vært pakket inn i resirkulert papir. Å kile en Offergris er noe man kan gjøre med god samvittighet, da dette forurenser langt mindre enn om Offergrisen hadde kjørt en brølende motorsykkel - hvis hele menneskeheten hadde vært opptatt av å kile hverandre i stedet for å grise til jorden, hadde den sett bedre ut. Og hadde Napoleon kilt soldatene sine med hønsefjær fra en belgisk bondegård fremfor å dra mot Moskva og fryse, hadde franskmennene sikkert hatt et annet forhold til militærparader idag. For ikke å snakke om hva som hadde skjedd om svenskene hadde begynt å kile nordmennene uten å slå oss i fotball; kiling sikrer verdensfreden i en helt annen grad enn atombomben. Noe Dommeren forteller publikum; det er jo åpenbart at kiling med miljøvennlige fjær bidrar til å redde planeten vår, mens kiling uten den korrekte grønne innstillingen er forbeholdt krigslystne miljøsvin.   Når det gjelder kasteteknikken, er det viktig å huske på at det er presisjon som er stikkordet i denne idretten, slik at man skal bruke rolige, men presise lobber med overarm eller underarm når man kaster bordtennisballen - ikke knallharde skudd med lynets hastighet - tross alt er hensikten å ha det moro, ikke å kastrere en forsvarsløs Offergris.   Hvis ingen av kvinnene har klart å treffe den lille Grisen 15 ganger etter kampslutt (45 kast), går kampen til ekstraomganger. I en ekstraomgang har hver av kvinnene 5 kast, men dette antallet kan økes som følge av den grønne pauseunderholdningen - etter ordinær tid er det ikke lenger publikum, men deltagerne som tar seg av den. Det har seg nemlig slik at om noen av kvinnene skulle ønske det, kan hun bruke pausetiden sin (5 minutter) til å kile Offergrisen med naturvennlige fjær for å øke antall kast; for hver gang Offergrisen rører litt på seg i løpet av de 5 minuttene kilingen varer, får kvinnen som kiler ham et ekstra kast som belønning for miljøengasjementet sitt. Deretter kan neste kvinnelige kaster få sine tilmålte 5 minutter. Men i og med at deltagerne kan være slitne, er dette naturligvis helt frivillig; den som avstår fra pauseunderholdningen, får uansett 5 kast.   Her er et eksempel: Dersom kvinne A får Offergrisen til å røre seg 19 ganger i løpet av de 5 minuttene, får hun 24 kast (19+5) i ekstraomgangen, kvinne B som får Offergrisen til å røre seg 26 ganger får 31 kast (26+5), mens kvinne C som velger å stå over for å slappe av med en sukkerfri Cola i stedet for å støtte miljøsaken, bare får de vanlige 5 kastene.   Klarer ingen av kvinnene å treffe den lille Grisen for 15. gang etter den første ekstraomgangen, er det tid for den siste pausen - med 5 minutters kiling fra hver av deltagerne som miljøvennlig pauseunderholdning - mens Offergrisen hylende av latter redder verden, og reglene for ekstra kast er de samme som tidligere: Kiling er valgfritt fra kvinnenes side, og hver gang Offergrisen rører litt på seg, får kvinnen som kiler ham, et ekstra kast i tillegg til de 5 kastene hun ville ha fått om hun hadde brukt pausetiden til å la humla suse. Skulle Offergrisen ha noe å si på kilingen, kan man bare minne ham på at dette skjer utelukkende for fredens og miljøets skyld, og at siden en god latter forlenger livet, kommer han til å leve så lenge at han bruker gebisset som tamburin på gamlehjemmet. Han er rett og slett en griseheldig miljøforkjemper som burde ha fått Nobels fredspris som følge av offerviljen sin; man kan si hva man vil, men Offergrisens heroiske bidrag til verdensfreden er betydelig større enn det EU eller Barack Obama har klart å få til.   Om ingen av de kvinnelige kasterne har maktet å treffe den lille Grisen 15 ganger etter andre ekstraomgang, er det duket for Den Siste Griseslakten. De to deltagerne som har fått flest treff er de eneste som går videre til denne finalen; er det flere som har likt antall treff, er også de med. I Den Siste Griseslakten halveres kasteavstanden fra opprinnelige 3 meter til 1,5 meter, det er ubegrenset antall kast, og man kaster i vanlig rekkefølge til en av kasterne treffer den lille Grisen for 15. gang og Offergrisen er beseiret: Kvinnen har vunnet. Kort sagt er dette en sportslig satire ingen mannsgris kan gå seirende ut av, for kvinnene vil alltid vinne. Dét kalles likestilling.   Etter forestillingen er det allsang av Griseslaktsangen og full glede - både for spillerne, publikum, og ikke minst den stakkars Offergrisen, som tålmodig har måttet ligge fastspent på bordtennisbordet for å ofre seg for kvinnesak, miljøvern og fredsarbeid; han er den eneste som hadde nok selvironi til å være Offergrisen i dette stykket, så det er ikke bare vinneren av kampen som er helten her.   Teaterstykkets varighet avhenger av antall kvinnelige deltagere og kampens lengde, men det er neppe mulig å bruke mindre enn én time på å gjennomføre stykket med to deltagere; to timer er et mer realistisk anslag hvis det er snakk om flere. I og med at store deler av stykket består av improvisasjon, er det tilstrekkelig at skuspillerne uttrykker impulsive følelser fremfor å ramse opp forhåndsbestemte replikker, og særlig Dommeren, som er bindeleddet mellom scenen og publikum, må ha gode kommunikasjonsevner, og få publikum til å bli en del av forestillingen. Offergrisen, på sin side, har begrensede muligheter til å uttrykke seg gjennom kroppsspråk der han ligger på slaktebenken, og må således kunne klare å avspeile selvironien i spontane, uventede kommentarer som er situasjonsavhengige. Bortsett fra å kaste treffsikre bordtennisballer, er de kvinnelige deltagernes hovedoppgave å få publikum i godt humør ved å selv le en naturlig, oppriktig latter, noe som krever kreativitet og fantasi; en vits kan være morsom første gang man hører den, men blir en plage når man har hørt den mange ganger tidligere - derfor er utfordringen å hele tiden skape noe nytt som kan inspirere latteren og livsgleden innenfor rammene som er gitt her. Følgelig vil en oppføring av dette stykket være mer krevende enn om det hadde vært snakk om et konvensjonelt teaterstykke; å improvisere en forestilling som får publikum til å gapskratte én eller to timer, gang etter gang, vil være et håndfast bevis på skuespillernes dyktighet - dette er en utfordring for dem som har lyst til å bevise at de faktisk klarer det.   VIKTIG: Tidligere var det slik at folk kunne le og gjøre litt av hvert, samtidig som dette ble glemt uken etter, og livet gikk stillferdig videre. Nå har folk og fé kameramobil, noe som har fjernet menneskets frihet til å slappe av og slippe latteren løs uten at dette blir lagt ut på YouTube, og i fremtiden kan googles av arbeidsgiver og barnebarn. I lys av dette er det en forutsetning at man kan fremføre "Slakt Grisen!" uten å måtte bekymre seg for at dette kommer ut på nettet hvis man ikke ønsker det, og både Offergrisen og de kvinnelige deltagerne har derfor full rett til å kreve forbud mot bruk av alle former for kamera - et forbud som under alle omstendigheter må respekteres. Hensikten med "Slakt Grisen!" er å skape latter, ikke irritasjon fordi noen blant publikum på liv og død må forevige kampen. Hvis alle skuespillerne på forhånd samtykker, er det greit å ta bilder eller filme dette; hvis ikke, skal mobiltelefoner og kameraer slås av før forestillingen begynner. Tross alt er dette kunst, ikke et freakshow på sirkus, og menneskets frihet til å åpent og ærlig gi uttrykk for følelsene sine skal ikke bli hindret av frykt for teknologien.       Etterord   De som tror at kommenteringen av langrennsstafetten er intens på NRK, kan neppe ha vært vitne til et nordisk mesterskap med "Slakt Grisen!". Man kan bare tenke seg publikums og seernes jubelrop når kvinnelige representanter for norske og svenske idrettshøyskoler kaster bordtennisballene sine mot den lille Grisen hos en dansk Offergris etter at danskene tapte bronsefinalen, og NRK-kommentatoren som går av hengslene når den norske jenta treffer og leder 14-13: JAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!! Jeg klarer ikke å finne ord, dette er større enn Churchill, Coca Cola og sjuogførti svenske griser, vi er i føringen igjen! Vi holder på å vinne!" Eller hva med pauseunderholdningen før ekstraomgangene: "Hun holder fjæren i luften med innbitt mine, der, nei der, sier jeg, DER, for svarte, JAAAAAAA, den danske grisen rørte på seg, enogførti sekunder igjen og vi har allerede tjuesju ekstrakast, vi har griseflaks..." Og når vinnerkastet kommer, og bordtennisballen sneier den lille Grisen for aller siste gang: "JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!! Vi har vunnet, den danske grisen er slaktet, vi er bedre enn svenskene, vi er BEST!!!!!!!!!"   Hva som ville hende i løpet av et OL der en avkledd nord-koreansk Offergris blir truffet med bordtennisballer av en oppglødd bestemor fra Texas, tør jeg ikke engang å tenke på - sikkert er det iallfall at "Slakt Grisen!" ville oppnådd rekordhøye seertall på TV, landskamper ville fått en helt ny ånd, og språkbruken i lokaloppgjør med Offergriser og kvinnelige bordtennisballkastere fra Troms rystet morsmålet.   For ser man objektivt på hva som faktisk skjer i dagens større idrettsgrener, er det åpenbart at dette hører en annen tid til - å gå på ski, løpe fortest mulig eller kaste en ball kan sikkert ha vært spennende i en tid der det å sitte på en trebeinet krakk og melke ei ku var dagens høydepunkt, men verden har gått fremover. Sammenligner man så presisjonsidretter der man skal treffe blink, som bueskyting, bowling, eller golf med satiren i "Slakt Grisen!", fremstår disse som kjedelige og intetsigende - man skal treffe blink eller få en golfball i et hull, men hva så? Hvor er det blitt av samfunnskritikken og ironien? Riktignok er det enkelte idretter, som for eksempel fotball, som fortsatt engasjerer såpass at enkelte tilhengere ville ha vraket halvannen times god sex til fordel for en viktig fotballkamp på TV, men mon tro hvor mange som ville ha gjort det samme for å se langrenn i stua? Og med hånden på hjertet - hvor mange av oss bryr seg om hvem som blir nummer 8 eller 9 i et skiskytterstevne? Fjerner man spenningsmomentet i disse idrettene, er det fint lite som blir igjen.   "Slakt Grisen!" handler ikke bare om å vinne, men om å gi livsgleden fritt spillerom, og at denne idretten ville engasjere både spillere og publikum, er det ingen tvil om. I tillegg er dette en idrett som oppfyller kravene til reklamekulturen som gjør seg gjeldende i dagens teknologiske hverdag der sponsorreklamen på den lille Grisen vil bli lagt merke til på en helt annen måte enn irriterende reklamepauser midt i en TV-serie - med kreative tekster som "Kjøp Georgs hjemmelagde pølser". Idretten kan heller ikke sies å være hårreisende umoralsk - med unntak av opptakten til kampen, der Offergrisen blir strippet for klær og føres bort til bordtennisbordet, inneholder "Slakt Grisen!" i praksis like harmløs nakenhet som Borats lysegrønne badedrakt; verden går neppe under som følge av dette.   Samtidig bryter denne absurde idretten mange tabuer: Aldri før har mannens edlere deler blitt mer avseksualisert og sosialt kastrert enn her, og aldri før har det blitt funnet opp en idrett som i større grad setter fokus på kvinnens styrke kontra mannens; i "Slakt Grisen!" er det alltid kvinnene som er den sterke, seirende part. At dette er en samfunnskritisk parodi gjør dette bare mer treffende - når mannens mest tabubelagte kroppsdel blir redusert til en blink for bordtennisballer skjult bak en tom dorull prydet med kvinnesaksmerker og sponsorreklame, sier vel det meste om samfunnet vi lever i - det samme gjelder for øvrig de miljøvennlige fjærene Offergrisen kiles med; klarere kan ikke satiren uttrykkes.   Man kan si hva man vil - men i forhold til den svarte humoren "Slakt Grisen!" ville by på, er det vemodig å tenke på at en idrett av dette slaget aldri vil komme på OL-programmet; folk flest foretrekker tydeligvis det trygge, bestående - selv om intensiteten og underholdningsverdien i et nordisk mesterskap i "Slakt Grisen!" ville ha vært en uforglemmelig opplevelse. Men slik er det bare - trauste nordmenn foretrekker å se femmila på ski fremfor å være vitne til at en dansk Offergris dekket av en dorullhylse med reklame for Tuborg og Det Kongelige Bibliotek i København blir pepret med bordtennisballer, omgitt av et jublende, lattermildt publikum som gir blaffen i puritanske normer for hvordan en idrett bør se ut.   Men slike kjetterske tanker bør man kanskje ikke tenke i et land der gatene fylles av stressede ansikter med kunstige smil, og de færreste tør å gi uttrykk for livsgleden sin, kanskje bortsett fra når vinneren av femmila har passert målstreken, man slår av fjernsynsboksen - og kan skåle en ensom skål, i et lukket rom, bak en trygg, låst dør.    8   Den Vakreste Hemmeligheten / Kropp og Skjønnhet / Stillhetens Anemoner  14.01.2013 klokken 15:58:18  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian Et bur av illusjoner   Tenk deg at du en varm sommerkveld ved en tilfeldighet fant en mystisk tidsmaskin som kunne tatt deg langt, langt frem i tid. Når du fikk se hva som var igjen av Oslo om noen tusen år, ville det neppe ha vært noen overraskelse at menneskets grunnleggende behov, som søvn og kjærlighet, fortsatt var like viktige, men at idealene hadde endret seg til det ugjenkjennelige. Skjønnhetsidealet ville nemlig ha vært å bli fulgt av sju usynlige, rosa elefanter. De mest vellykkede, som var overbevist om at de hadde seks og en kvart rosa elefant bak ryggen sin, ble kraftig misunt av dem som bare fornemmet fem skjulte, rosa elefanter, for ikke å snakke om stakkarene som følte at de var ledsaget av usle tre snabeldyr. For å bøte på dette, gikk jentene med store, krummede speil festet til ørene som de iherdig stirret på for å oppdage flest mulig rosa elefanter, og drømte om produktene de så på de store reklameplakatene, der perfekte modeller kunne fortelle om de seks usynlige elefantene bak ryggen deres og den kostbare mirakelkuren som førte til at flere fargerike dyr dukket opp. Koste hva det koste ville, dette måtte kjøpes - hva ville livet vel vært uten? Utallige jenter brukte store deler av puberteten sin til å deppe over at de ikke kunne se flere enn to usynlige elefanter, mens det sier seg selv at taperne som bare kunne se én enslig elefant bak seg, naturligvis ble mobbet som følge av dette - herlighet, tenk å være så mislykket at man bare ser en eneste rosa elefant når alle normale mennesker i det minste kan se tre.   Om du stod der og betraktet alle menneskene som ikke nølte med å bruke tid og krefter på å telle usynlige, rosa elefanter bak ryggen sin, vet jeg ikke hva du ville tenke, men kanskje ville du føle omtrent det samme som ei norsk tenåringsjente fra steinalderen ville ha følt hvis hun hadde sett dagens vestlige samfunn; ved å få øye på alle jentene som pinte seg selv og ofret tårer for å følge et skjønnhetsideal som ville vært fullstendig fremmed for henne, ville hun muligens bare ristet på hodet og ønsket seg tilbake til en tid da man kunne snakke sammen rundt leirbålet og slappe av under stjernehimmelen uten å måtte stresse med vekkerklokken eller badevekten. Definitivt ikke fordi hun var dum - mennesker som lever i pakt med naturen og må lære seg å overleve med pil og bue har kunnskaper vi andre bare kan drømme om; eksempelvis kunne vikingene dra til Grønland og krysse Atlanterhavet uten GPS eller elektroniske duppeditter, mens vi knapt klarer å overleve en dag uten Internett.   Nei, grunnen til at steinalderjenta ville reagere slik, skyldes at hun kunne betrakte dagens samfunn med et friskt blikk uten å ha blitt lært opp til å mene hvordan ting "burde" være, på samme vis som du ville iakttatt fremtidssamfunnet der mennesker verdsatte skjønnhet i antall usynlige, rosa elefanter bak ryggen deres. Du ville ha sett virkeligheten uten illusjonen de levde i, noe også steinalderjenta ville ha gjort; det er derfor verden virket så enkel da vi var bittesmå - vi kunne se tingene rundt oss med et friskt blikk uten å innhylle dem i innfløkte illusjoner om hva resten av verden måtte mene om dem. Det er nemlig stor forskjell på illusjoner og virkelighet, og selv om det i utgangspunktet ikke er noe galt i å vie livet sitt til å fokusere på rosa, turkis, eller gule elefanter, eller for den saks skyld å tro at vekten eller sminken utgjør selve Meningen Med Livet, må man likevel være klar over hva som er illusjoner og hva som er fakta.   At en lynrask, elegant fisk ville trives dårlig i ørkensanden, betyr ikke at det er noe galt med fisken - den befinner seg bare på et uegnet sted. Det samme gjelder mange jenter her i Norge som sliter med den ene eller det andre; hadde de vært født i en annen tidsepoke, hadde de antagelig levd helt vanlige liv; spørsmålet er nemlig om det er en selv, eller samfunnets bur av illusjoner det er noe i veien med. Med hånden på hjertet må jeg ærlig innrømme at jeg hadde ligget veldig tynt an om jeg hadde speilet meg i illusjonene til fremtidssamfunnet der idealet ville ha vært sju rosa elefanter. De bedrøvelige fakta er nemlig at uansett hvor mye jeg enn ser etter, får jeg ikke øye på en eneste usynlig elefant når jeg snur meg. Men gjør dette meg automatisk til et mindreverdig menneske...?   Stjernehimmelens glemte blomster   I grunnen er det pussig at samtidig som man bruker så mye tid på å diskutere kropp og utseende, vet de færreste av oss hva menneskekroppen egentlig er laget av. Visste du for eksempel at kroppen din er satt sammen av både gull og sølv, selv om det er små mengder det er snakk om? Visste du at hele 61 prosent av kroppsvekten din er rent oksygen? En menneskekropp består altså i bunn og grunn av atomer, som forståelig nok ikke ble dannet på fødselsdagen vår; da vi ble født, ble ikke dette bivånet av en blomsterkledd, liten alv som viftet med en magisk tryllestav og skapte oss ut av løse luften. Fakta er at materien kroppen består av, er eldre enn både jorden og solen; til tross for at solsystemet vårt virker gammelt sett med våre øyne, har det jo ikke alltid eksistert - før det oppstod for ca. 4,6 milliarder år siden, var alt, absolutt alt vi kan se rundt oss i skogen eller naturen for øvrig, del av en enorm stjernetåke. I denne stjernetåken ble det skapt stjerner som var betydelig større enn solen og som eksploderte i gigantiske supernovaeksplosjoner etter noen titalls millioner år; vidunderlige, strålende stjerner som etterlot seg en utrolig arv - da 93 prosent av menneskets kroppsvekt er laget av stjernestøv, mens resten ble dannet kort tid etter at universet ble til. Alt dette måtte ha vært et overveldende, storslagent syn, og hadde ei vanlig jente hatt en formening om hvilken harmoni som avspeiles i hvert minste atom kroppen hennes er formet av, hadde hun blitt stum av beundring over det naturen har klart å få til.   Det som kanskje er mest fascinerende å tenke på med tanke på skjønnhet, er det gåtefulle lyset fra disse stjernene. For som du muligens vet, er en stjerne og lyset den utstråler uavhengige av hverandre; hvis du tenker deg at du stod i en stor fjellhule og ropte navnet ditt, ville ekkoet fra stemmen din fortsette å vibrere i luften lenge etter at du var ferdig med å snakke. Omtrent det samme skjer med stjernelyset, men siden universet er så ufattelig stort, er det snakk om et helt annet tidsperspektiv; mens lyset fra solen vår bruker litt over åtte minutter på å nå oss - slik at vi ikke ser solen slik den ser ut i dette øyeblikket, men slik den så ut for åtte minutter siden - er stjernene som fyller nattehimmelen atskillig lenger unna, så vi ser dem slik de så ut i en fjern fortid - tusenvis eller millioner av år siden; noen av dem finnes ikke lenger, men vi er ikke klar over dette fordi lyset deres ikke har nådd oss enda; det er utrolig å tenke på hvor stort universet egentlig er.   Og dette underbare lyset fra stjernene som har ført til dannelsen av solsystemet vårt - det er for langt unna til at vi noensinne vil kunne se det, dette strålehavet som fortsetter å sveve gjennom universet lenge etter at stjernene som dannet det sluknet, men hadde du akkurat nå besøkt en planet i underkant av fem milliarder lysår herfra og betraktet stjernehimmelen gjennom et kraftig teleskop, hadde du kunnet se det praktfulle lysskjæret fra noen av stjernene som har formet atomene hendene dine er laget av. Så vil ei jente vite hvor vakker og betydningsfull hun er i forhold til universets grenseløshet, finner hun ikke ut noen verdens ting ved å stå foran speilet og føle seg verdiløs fordi noen har sagt noe dumt til henne - da blir hun bare fanget i en meningsløs illusjon. Derimot kan hun lukke øynene, varsomt legge hånden på hjertet sitt, og tenke på at det klare lyset fra stjernestøvet hjertet hennes består av, nå lyser opp den mørke himmelhvelvingen flere milliarder lysår herfra. Spør du meg, burde dette vakre, drømmende stjernelyset få et poetisk navn, så jeg har valgt å kalle det Stillhetens Anemoner; tross alt er dette stillhetens uskyldsrene lys - et tankevekkende bevis på menneskets tidløse skjønnhet.   - - - - -   Beklager så mye - egentlig skulle jeg fullføre presentasjonen av hele prosjektet før jeg tok fatt på Håpets Blomsterkrans, men siden jeg må få kunstprosjektet i gang nå, har jeg dessverre ikke tid til å renskrive fortsettelsen og bruke pene ord som det tar håpløs lang tid å få skrevet ned ettersom jeg er fullstendig utslitt; derfor blir resten servert i form av rå, usminket kladd med slurvete språkbruk og skrivefeil - men håper du likevel tilgir meg når du tenker på hvorfor jeg skriver dette.   - - - - -   Derfor er du så verdifull   Hadde ei hvilken som helst jente hatt en anelse om hvilken harmoni som avspeiles i hvert minste atom kroppen hennes er formet av, hadde hun altså blitt stum av beundring over naturens skaperverk. Poenget er at uansett hvor mye vi tror vi vet, er vi komplette idioter i forhold til alt vi ikke vet; denne vesle kulen som vi kaller jorden, er bare et støvfnugg i forhold til verden rundt oss, og ingen av oss har besøkt verdensrommets ytterste grenser, eller fått et innblikk i multiverset som antagelig er å finne utenfor. Dette er storhet som ville overgått våre villeste fantasier.   Derfor har ei jente som ser seg selv i speilet og sier "Jeg er stygg" omtrent like stort grunnlag for å si det som en maur som tror han er verdens sterkeste fordi han kan løfte en hel blomst. Har denne jenta løst kvantemekanikkens gåter? Har hun drukket av visdommens kilde og kjenner til bakgrunnen for hvert eneste av atomene kroppen hennes består av? Kort sagt - hun har intet reelt grunnlag for å si det, og befinner seg i en like stor illusjon som ei jente i fremtidsvisjonen vår som ville føle seg fortapt hvis hun bare fikk øye på én usynlig, rosa elefant bak ryggen sin mens venninnene hennes så tre. Så glem illusjonene. Se på fakta.   Og fakta er at siden universet er så ubegripelig stort og vi er så små i forhold, vil alt vi vet, være for ingenting å regne sammenlignet med alt vi ikke vet: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Eksempelvis lærer man på skolen at 2+2=4, en tankegang som til de grader er på villspor. Greit nok - at 4 er én av løsningene, er åpenbart, men 2+2=2x2 eller 2+2=5-1 er også korrekte svar, noe som betyr at 2+2 har uendelig mange løsninger, og hvis vi konsentrerer oss om en av dem, vil vi overse alle de andre, slik det er i det virkelige liv: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Noe som ikke minst gjelder mennesket selv.   Ikke slik å forstå at det er feil å si at 2+2=4, for regnestykket er riktig. Men ettersom det bare er én av uendelig mange løsninger, blir det direkte meningsløst å si at dette er den eneste løsningen, slik mange dessverre tror. Jeg har ikke tall på antall jenter som stirrer på speilbildet sitt, og med absolutt sikkerhet slår fast at de er stygge. Men herlighet - det finnes jo også en verden bortenfor det lille, patetiske speilet? Så om ei jente vil se et ærligere speilbilde av seg selv, kan hun lukke øynene, legge hånden på hjertet sitt, kjenne hjerteslagene, og tenke på Stillhetens Anemoner - det strålende lyset fra stjernene hjertet hennes er laget av; de tilhører nemlig virkeligheten, ikke illusjonene, og forteller således langt mer om henne enn antall rosa elefanter som er moten idag.   For hva er det egentlig som gjør at du er deg? Kroppen din? Delvis. Hvis du tenker deg en maskin som kunne klone hvert minste atom i menneskekroppen og skape en eksakt kopi av deg, ville denne kopien likevel aldri kunne ha tenkt de samme tankene du tenker og følt nøyaktig det du gjør. Kort sagt er det som gjør deg så uerstattelig, bevisstheten din; du er summen av de to delene - kropp og bevissthet, som utgjør en helhet. Uten den ene delen kunne ikke den andre vært til. Sjansen for at akkurat vi skulle blitt født og vært oss selv, er så mikroskopisk at det i grunnen er utrolig at vi i det hele tatt er til.   Men mennesket er ikke bare avhengig av å ha en kropp for å kunne leve - man trenger også en verden å leve i. Vi har fått en jord å bo på, et solsystem med en sol som gir grobunn til alt liv på jorden, og et univers som har dannet dette solsystemet. Samtidig er det heller ikke likegyldig hvor stort universet vårt er. Forestill deg et bittelite rom med to kuler - den ene hvit og den andre svart. Begge er unike, men hva så? Tenk deg så at vi gjør rommet større slik at det blir plass til flere kuler - én hvit og ti svarte. Blir ikke den ene, hvite kulen automatisk litt mer interessant? Vi gjør rommet enda større, og pøser på med en trillebår med svarte kuler, slik at vi har 1 hvit og 1000 svarte. Nå ser man tydelig at den hvite kulen er spesiell. Vi tilkaller en lastebil med svarte kuler, slik at vi nå har 1 hvit kule og 100.000 svarte. Er den hvite unik? Ja, det har den vært hele tiden. Men desto flere svarte kuler vi har i forhold til den ene hvite, desto tydeligere ser man det. Vi fortsetter å øke rommets størrelse og fyller det med utallige svarte kuler: Millioner og milliarder, billioner og trillioner - desto flere det blir av dem, desto mer spesiell, unik og verdifull blir den ene, hvite kulen.   Det samme gjelder deg. Hadde hele universet vært på størrelse med et vanlig rom, hadde du vært enestående, men man ville ikke ha lagt merke til det. Desto større universet rundt oss er, desto mer spesiell blir du. Og når man tenker på hvor ufattelig stort universet er, og at du er den eneste, den eneste som er deg selv, skjønner man hvor uendelig verdifull du er - siden du er en del av universet, må man også se deg i forhold til det; du er en stjerne i miniatyrformat.   Derfor er du så viktig   Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.   Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.   Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.   Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.   Det kan være lett å ta ting for gitt når den politiske situasjonen i vår del av verden føles trygg idag, men man må ikke glemme at det til syvende og sist bare var tilfeldigheter som gjorde at Hitler tapte krigen, eller at det ikke brøt ut full atomkrig i løpet av den kalde krigen mellom øst og vest, for eksempel på bakgrunn av det som skjedde i 1983. Man må heller ikke glemme at ethvert menneskes tilblivelse er en tilfeldighet - hadde foreldrene til Winston Churchill hatt sex uken etter fordi mamma Churchill hadde pådratt seg en lei forkjølelse som følge av et uforutsett møte med kona til slakteren, hadde resultatet kanskje blitt ei søt jente, Winston hadde aldri blitt født, og i 1940 ville England ha sluttet fred med Tyskland på betingelse av at de fikk beholde de okkuperte landene. Noe som i sin tur ville ha ført til at Norge den dag idag ville ha vært en del av det Storgermanske Rike, og hakekorsflaggene ville ha vaiet på Karl Johan. At det ikke endte slik, er i bunn og grunn ren og skjær flaks. Kanskje skyldes det et annet, like uforutsett møte med kona til bakeren, slik at mamma Churchill kunne ha sex med pappa Churchill tidsnok til at vesle Winston begynner å sprelle i magen hennes før han ni måneder senere ser dagens lys, og resten av historien kjenner vi. Alt sammen på grunn av et høyst uforutsett, tilfeldig møte med bakerens pratsomme kone.   Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.   Hadde vi kunnet skru klokken et par hundre år fremover i tid, hadde vi forstått hvilken enorm betydning selv det minste mennesket har. Alt som skjer på denne jorden er nemlig en del av et enormt puslespill, og for å forstå det, måtte man ha evnen til å se frem i tid. Akkurat som med venner og folk man kjenner - rene tilfeldigheter første til at man ble kjent med akkurat disse menneskene, at man var på rett sted til rett tid. Det samme skjer i livet ellers, bare at man ikke aner når det aller viktigste øyeblikket i ens liv vil inntreffe, øyeblikket som vil ha kolossal påvirkning langt inn i fremtiden. Det kan være noe så banalt som å komme noen sekunder for sent eller for tidlig, men det viktigste er at man er der når tiden er inne; derfor er menneskekroppens nytteverdi så avgjørende. Det er uvesentlig om man ser pen ut eller hvor mye man veier, det viktigste er at man lever.   For hva foretrekker vi når vi trenger en nøkkel til å åpne en dør med; en tynn og blank nøkkel som er ubrukelig, eller en gammel og slitt nøkkel som passer perfekt i låsen og åpner døren? Vi er alle en del av menneskehetens historie, og selv om vi ikke aner hvilken betydning de små tingene vi gjør vil påvirke den store sammenhengen om flere hundre år, er det en grunn til at vi er blitt født; det er en grunn til at vi eksisterer på denne planeten, omgitt av et grenseløst univers som vi alle er en del av. Selv om menneskene ikke har kommet lenger enn til å sette sin fot på månen, er det ingen tvil om at dette fantastiske universet er der, på samme vis som det fjerne lyset fra de glemte stjernene som etterlot seg stjernestøvet menneskekroppen er formet av, også er der. Derfor er det fullstendig meningsløst å tro at man er en øde øy atskilt fra resten av verden og bruke verdifull tid på å deppe foran speilet på grunn av nåtidens rosa elefanter. Du er uerstattelig og livet ditt er uerstattelig; hvert øyeblikk som går, vil aldri, aldri noensinne komme tilbake igjen; livet er et utrolig mysterium vi simpelthen ikke er i stand til å forstå betydningen av, for uansett i hvilken retning vi enn snur oss, er det uendelig mange ting vi ikke evner å få med oss: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.   Derfor er du mer verdifull enn du noensinne vil klare å forstå, derfor er du så viktig; derfor forteller det klare lyset fra stjerner som ikke lenger er til, dette vakre lyset som er for langt borte til at vi kan se det, mer om den reelle, virkelige skjønnheten din enn all verdens kroppsidealer og rosa elefanter - fordi det vi overser, alltid vil være større enn det vi legger merke til.   Håpets Blomsterkrans   Hvis du tenker på de usynlige, rosa elefantene jeg skrev om, er du kanskje enig i at det også eksisterer atskillige illusjoner i samfunnet vi lever i - av og til kan det nesten virke som om folk ikke gjør annet enn å stresse etter nåtidens rosa elefanter; noen bruker livet til å strekke seg mot et skjønnhetsideal som de innbiller seg vil gjøre dem lykkelige, men tenker man på tomheten man finner hos mennesker som har nok penger og tilsynelatende burde være tilfreds med tilværelsen, er det lett å se at et velpleid ansikt og en tykk lommebok ikke er synonymt med lykke; bare spør Hollywood-kjendisene som går gjennom enda en opprivende skilsmisse, eller 60-åringene med ansiktene stivet opp med Botox som reflekterer det lidenskapelige ønsket om evig ungdom, og den allerede tapte kampen mot rynkene og deres egen kropp. Kvakk, kvakk. Hvilken gedigen, patetisk illusjon.   Andre går den motsatte veien, og bruker baderomsspeilet som en kilde til kronisk depresjon fordi de føler at de ikke klarer å få den perfekte vekten, den fullkomne kroppen, eller livet man ønsker seg, og årene går mens de stirrer på speilbildet sitt uten å lytte til den sarte melodien som fyller livsgnisten i hjertene deres. Man behøver ikke å vente tre sekler før folk vil flire av illusjonene i dagens samfunn - det rekker med noen få tiår, og når man ser platåsko fra 1970-årene, eller datidens soverom i de gyselige motefargene brunt, oransje og mørkegrønt, forstår man at illusjonene man hadde den gang på ingen måte er enestående - også dagens motebilde vil fremstå like utdatert i fremtiden, og morgendagens mennesker vil ikke ha noen vanskeligheter med å se de usynlige, rosa elefantene som så altfor mange streber etter idag. Om folk bare kunne ta seg tid til å se opp mot himmelhvelvingens endeløse prakt, være klar over hvor bittesmå og verdifulle menneskene er, og gi rom for det tidløse, ville samfunnet vårt utvilsomt ha sett annerledes ut; jeg har full forståelse for at ikke alle klarer å leve opp til forventningene som stilles idag, da dette tross alt ikke er en del av menneskets natur. Steinaldermenneskene hadde sikkert mange interessante diskusjoner rundt bålet mens stjernene funklet over hodene deres uten at de måtte bekymre seg om vekkerklokkens jamring neste morgen, eller hvor mange likes de 391 vennene deres på Facebook har gitt dagens åttende oppdatering. Hvorfor så mye pes...?   Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på. Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod. Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.   I løpet av disse tre minuttene har man også anledning til å gi bort en liten, oppriktig gave til hvem man vil, og denne gaven har jeg kalt Håpets Blomsterkrans, som består av en krans av tre edelblomster: Tilgivelsens Anemone, Tillitens Anemone og Håpets Anemone.   Tilgivelsens Anemone handler om å tilgi uten å dømme: Jeg lover deg at jeg alltid vil skille mellom deg som menneske og de handlingene du gjør; jeg lover deg at jeg aldri kommer til å dømme det unike mennesket du er, eller kroppen din uansett hvordan den måtte se ut. Jeg setter en strek over alt som har skjedd, og lover deg at samme hva du enn har gjort mot meg tidligere, er dette tilgitt fra min side; morgendagen starter med rene, blanke ark.   Tillitens Anemone handler om å være noen man kan stole på: Jeg lover deg at hvis du i fremtiden skulle føle deg virkelig ensom, vil du én gang få trøst eller oppmuntring fra meg; i likhet med en rød boks på veggen med påskriften "I nødstilfelle - knus glasset, trykk her", bare at her er det snakk om en eneste, liten tankelilje: Tillitens Anemone. Om du noengang skulle være så deppa og nedfor at du føler at absolutt alle har sviktet deg, kan du minne meg på blomsten jeg gir til deg nå, og jeg lover deg at jeg er den ene gangen vil gjøre mitt beste for å være der for deg uansett hvor mørk og dyster situasjonen enn måtte være.   Mens Håpets Anemone handler om håp og tiltro til fremtiden: Jeg lover deg at om du kommer med et bestemt ønske, vil jeg enten selv oppfylle det, få noen andre til å gjøre det, eller fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre for å få ønsket ditt oppfylt. Det er to betingelser hva ønsket angår: For det første må det være mulig å gjennomføre i praksis - å få Elvis til å bli en vampyr er dessverre ikke det - og for det andre kan ikke ønsket ditt føre til at du selv, eller et annet levende vesen blir fysisk skadet, eller dør. Dette innebærer at det ikke er mulig å ønske seg at naboen blir kverket fortest mulig, hjelp til selvmord er også utelukket, eller ønsket om å vinne en fiskekonkurranse. Ellers er alle ønsker tillatt - her er det du som bestemmer, og ingen av oss har noen som helst rett til å dømme deg. Når det gjelder beskrivelsen av hvordan man skal få ønsket oppfylt, må også denne være praktisk gjennomførbar uten at man stoler alt for mye på flaksen; hvis noen ønsker seg to millioner for å kjøpe en leilighet, blir det forståelig nok for dumt å si at man skal tippe Lotto og håpe på det beste - da kan man like gjerne vente på at et rutefly skal kaste ut tre sekker fylt med pengesedler - i stedet må man bruke fantasien og slippe kreativiteten løs. Som for eksempel ved å foreslå en original idé ingen har tenkt på før som Milliondollarpage var i sin tid, solide reklameinntekter fra en artig videosnutt på YouTube, eller utforming av en ny nettvaluta som et alternativ til Bitcoin; mulighetene er tilnærmet uendelige.   For slik er det bare, noe som også gjelder Stillhetens Anemoner, dette vakre, drømmende stjernelyset som er å finne så uendelig langt borte: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.    9   Når livet blir for tungt / Selvmord og tårene som blir igjen / Antall selvmord blant unge i Norge (fakta)  26.06.2012 klokken 18:17:15  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian Siden jeg er av ikke av typen som kan sitte rolig og se på at folk rundt meg tar livet av seg, har det etter at ei jente jeg kjente, begikk selvmord, vært lite søvn og atskillig tankevirksomhet: Hva kan jeg gjøre for å få en slutt på dette?   De kalde fakta er rystende. Men når man ser hva avisene skriver om, med hele forsiden dekket med sensasjonelle overskrifter som "Nå blir det SOL!", forstår man hvorfor forholdene er som de er; folk flest bryr seg rett og slett ikke. Da er det viktigere å skrive om hvilke kjendiser som har fått silikonpupper, hvorfor man ikke kan være fornøyd med kroppen sin fordi man må ha dårlig samvittighet og gå ned i vekt også denne sommeren for i det hele tatt å kunne vise seg på gaten, hva Justin Bieber driver med, eller hva som går på TV. Kort sagt det saueflokken fokuserer på mens ei trist jente bestemmer seg for å prøve å ta livet sitt atter en gang, samtidig som politikerne som vanlig legger vekt på hvilket vidunderlig helsevesen vi har i her, i Verdens Beste Land. Naturligvis. Hva ellers?   Så det kunne kanskje nytte å lage en bok. Ikke en koselig bok, med glade engler og smilende turister som vifter med det norske flagget, men en ærlig bok som forteller sannheten. Sannheten folk flest snur ryggen til fordi de ikke aner at den er til. En bok med tittelen: "De glemte tårene - en usminket dokumentasjon av unge norske jenters hverdag". Kanskje en slik bok kunne få politikerne og journalistene til å våkne opp av tornerosesøvnen?   Man kunne begynne med selvmord, noe mediene til de grader fortier. Vet folk hvor mange unge jenter som faktisk tar livet av seg i Verdens Beste Land? Ettersom det bare er Irland som fører statistikk over antall selvmordforsøk, vet jeg ikke hvor mange det er i Norge, men ifølge Folkehelseinstuttet behandler helsetjenesten mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig, og man antar at det er om lag 10 selvmordsforsøk for hvert selvmord, samtidig som omtrent tre ganger flere kvinner enn menn prøver å ta livet sitt. Hvilket vil si at man kan anta at det hvert år forekommer mellom 400 og 600 selvmordsforsøk utført av jenter under 25 år. Bak hvert tall finnes det en tragedie. Uten at noen reagerer.   Her er iallfall oversikten over hvor mange unge under 25 år som har tatt livet av seg siden 1969, og dette er ikke tørre tall. Dette er mennesker som har gått bort; dette er søsken som har vært knust, foreldre som har mistet barna sine, og venner som har grått seg i søvn. Dette er virkeligheten i Norge ingen vil snakke om.   2011: Jenter 7-14 år: 4 Jenter 15-24 år: 20 Gutter 7-14 år: 3 Gutter 15-24 år: 58   2010: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 13 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 59   2009: Jenter 7-14 år: 3 Jenter 15-24 år: 18 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 51   2008: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 21 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 48   2007: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 14 Gutter 7-14 år: 2 Gutter 15-24 år: 45   2006: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 18 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 68   2005: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 20 Gutter 7-14 år: 4 Gutter 15-24 år: 50   2004: Jenter 7-14 år: 3 Jenter 15-24 år: 20 Gutter 7-14 år: 0 Gutter 15-24 år: 58   2003: Jenter 7-14 år: 3 Jenter 15-24 år: 17 Gutter 7-14 år: 6 Gutter 15-24 år: 58   2002: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 15 Gutter 7-14 år: 2 Gutter 15-24 år: 49   2001: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 20 Gutter 7-14 år: 0 Gutter 15-24 år: 61   2000: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 14 Gutter 7-14 år: 4 Gutter 15-24 år: 70   1999: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 24 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 79   1998: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 21 Gutter 7-14 år: 5 Gutter 15-24 år: 67   1997: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 13 Gutter 7-14 år: 3 Gutter 15-24 år: 58   1996: Jenter 7-14 år: 3 Jenter 15-24 år: 16 Gutter 7-14 år: 6 Gutter 15-24 år: 62   1995: Jenter 7-14 år: 2 Jenter 15-24 år: 16 Gutter 7-14 år: 7 Gutter 15-24 år: 68   1994: Jenter 7-14 år: 2 Jenter 15-24 år: 13 Gutter 7-14 år: 6 Gutter 15-24 år: 64   1993: Jenter 7-14 år: 2 Jenter 15-24 år: 18 Gutter 7-14 år: 5 Gutter 15-24 år: 69   1992: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 16 Gutter 7-14 år: 4 Gutter 15-24 år: 91   1991: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 14 Gutter 7-14 år: 4 Gutter 15-24 år: 90   1990: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 20 Gutter 7-14 år: 4 Gutter 15-24 år: 74   1989: Jenter 7-14 år: 2 Jenter 15-24 år: 20 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 88   1988: Jenter 7-14 år: 2 Jenter 15-24 år: 21 Gutter 7-14 år: 5 Gutter 15-24 år: 91   1987: Jenter 7-14 år: 2 Jenter 15-24 år: 12 Gutter 7-14 år: 3 Gutter 15-24 år: 80   1986: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 12 Gutter 7-14 år: 7 Gutter 15-24 år: 69   1985: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 24 Gutter 7-14 år: 3 Gutter 15-24 år: 73   1984: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 16 Gutter 7-14 år: 3 Gutter 15-24 år: 84   1983: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 11 Gutter 7-14 år: 6 Gutter 15-24 år: 70   1982: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 15 Gutter 7-14 år: 5 Gutter 15-24 år: 62   1981: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 10 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 65   1980: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 10 Gutter 7-14 år: 4 Gutter 15-24 år: 65   1979: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 16 Gutter 7-14 år: 0 Gutter 15-24 år: 49   1978: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 19 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 57   1977: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 16 Gutter 7-14 år: 2 Gutter 15-24 år: 52   1976: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 17 Gutter 7-14 år: 0 Gutter 15-24 år: 39   1975: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 14 Gutter 7-14 år: 4 Gutter 15-24 år: 37   1974: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 13 Gutter 7-14 år: 2 Gutter 15-24 år: 44   1973: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 7 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 31   1972: Jenter 7-14 år: 1 Jenter 15-24 år: 15 Gutter 7-14 år: 2 Gutter 15-24 år: 31   1971: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 9 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 22   1970: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 6 Gutter 7-14 år: 1 Gutter 15-24 år: 17   1969: Jenter 7-14 år: 0 Jenter 15-24 år: 5 Gutter 7-14 år: 0 Gutter 15-24 år: 19   Svar Svar med sitat Varsling ved svar  10   Når livet blir for tungt / Selvmord og tårene som blir igjen / Når noen man bryr seg om tar livet sitt  24.06.2012 klokken 14:57:44  Startet av Brian | Siste innlegg av Brian Ikke gråt, min venn...   ...ikke gråt, for tårene dine er vene, blanke krystaller i sjelens regnbue som englene ser opp mot når regnet har gitt seg.   Som du kanskje vet, finnes det enkelte øyeblikk i livet som er så triste at alt det man vanligvis legger vekt på, raser sammen, og man sitter tilbake med en ufattelig følelse av tomhet mens tårene sakte renner nedover kinnene. Hvis også du føler det slik, skulle jeg ønske noen kunne være hos deg nå, stryke deg over håret, trøste deg og gi deg en varm, god klem.   For du har helt rett i at det føles uvirkelig når noen man kjenner, har tatt livet av seg; man nekter liksom å tro at det er sant. Så grunnen til at jeg skriver dette, er fordi ei ung jente sovnet inn for noen få dager siden, og skal jeg være oppriktig, føles det utrolig vondt. Likevel - for de som kjente henne litt kommer livet sakte til å gå videre, men for de som kjente henne bedre enn andre, kommer sorgen antagelig i større eller mindre grad til å prege resten av livet.   Ikke misforstå, jeg synes veldig synd på henne, og jeg skjønner hvor vondt hun hadde det, men det dypt tragiske er at et eller annet sted rundt i Norge finnes det enda ei jente som kommer til å forsøke å ta livet sitt i natt, eller kanskje imorgen. Derfor er det muligens på tide å slutte å se på selvmord som et tabu man enten nekter å snakke om (som mediene for det meste gjør), eller ubevisst forsøker å gjøre til noe annet enn det det egentlig er. Jeg vet ikke om dette er en riktig måte å si det på ettersom de aller, aller fleste som tar livet av seg, har det så vondt at de vil unnslippe smerten som preger livet deres, men her er iallfall noe jeg selv føler er en ærlig, usminket måte å beskrive selvmord på - med tanke på dem som blir igjen, enten det er snakk om søsken som lider, foreldre som må stelle blomstene på graven til barnet sitt, eller venner som sørger:   Å begå selvmord er å gi bort smerte og tårer i gave til dem som virkelig bryr seg om deg.   Kort og godt, for er det ikke slik det egentlig er når man ser tårene til dem som står ved graven...? Poenget er at ingen av oss lever alene; vi har alle to foreldre som måtte til for å få oss til denne verden, og selv om foreldrene svikter, vil det alltid finnes søsken eller venner som bryr seg mer om oss enn vi aner; jeg skjønner at det kan virke som om man bor på en øde øy avskåret fra omverdenen når man kommer i bestemte situasjoner og føler seg uendelig ensom, men slik er det ikke: Du er aldri alene; det finnes alltid noen som bryr seg om deg selv om han eller hun først kommer til å bli kjent med deg imorgen eller i neste uke.   Den største misforståelsen tror jeg kanskje ligger i uttrykket Dette er mitt liv, og hvis du ikke har noe imot det, kan jeg ta meg selv som et eksempel. Skal jeg være helt oppriktig, innrømmer jeg at det tidligere har vært perioder i livet mitt hvor jeg har vært så deppa og følt meg så bortkommen og nedfor at jeg har ønsket at jeg var død og seriøst vurdert selvmord, og bortsett fra at jeg kjenner tre andre som har tatt livet sitt, var jeg også nære ved å dø i en alvorlig bilulykke da jeg var 13, så døden er intet nytt for meg.   Og la oss nå tenke oss at jeg har det skikkelig vondt, noe som skjer av og til, og bestemmer meg for å avslutte dette livet for egen hånd. Hadde jeg virkelig gjort det, hadde jeg valgt noe annet enn piller og overdose, men siden dette bare er et tankeeksperiment, kan vi tenke oss at jeg får tak i medikamentene jeg trenger, spiser dem, skriver selvmordsbrev, og legger meg ned for å dø; blir søvnigere og søvnigere, og til slutt er det ikke lenger noen vei tilbake - jeg sovner inn for aller, aller siste gang, og blir funnet død et par dager etter. For dette er jo mitt liv, og om jeg velger å avslutte det, er det min egen beslutning, ikke sant?   Eller kanskje ikke...? For hadde du kunnet se inn i hjertene til dem som kjenner meg etter at de får nyheten om at jeg er død, hadde du sett mye sorg og smerte som ikke burde ha vært der, og da er spørsmålet: Hvorfor skal vennene mine ha det vondt på grunn av meg? Hvilken rett har jeg til å påføre dem skyldfølelse slik at de sitter igjen med utallige ubesvarte spørsmål om hva de kunne ha gjort annerledes?   Fordi mitt liv er ikke mitt, det er ikke min personlige eiendom jeg kan gjøre hva jeg vil med, enda det kan være lett å tro at det er slik. Hjertet mitt er ikke mitt lenger hvis du liker noe av det jeg har skrevet tidligere og bryr deg litt om meg - da har jeg allerede gitt bort en liten del av meg selv til deg, og dette kan jeg ikke ta tilbake. Jeg kan heller ikke ta tilbake alle smilene jeg har gitt bort; for hvert menneske som bryr seg litegrann om meg, eier jeg mindre og mindre av meg selv; hvis man skal sammenligne livet mitt med et aksjeselskap, eier jeg kanskje 20% selv, mens resten eies av deg og andre jeg har gitt en del av meg selv til gjennom ordene jeg skriver; vet ikke hvor mye av hjertet mitt du eier, men i likhet med andre har også du en andel i Brians Hjerte AS.   Og uansett hvor vondt jeg enn skulle ha hatt det - om jeg hadde tatt livet mitt hadde jeg såret deg fordi jeg allerede har gitt deg litt av meg selv, for som tidligere nevnt: Å begå selvmord er å gi bort smerte og tårer i gave til dem som virkelig bryr seg om deg.   Livet er ingen dans på roser, heller ikke for meg, men jeg kan ikke gi bort smerte og tårer i gave til noen som bryr seg om meg; det kan jeg bare ikke. Derfor kommer jeg til å fortsette å leve til døden en dag banker på døren min og tar meg med, da kan jeg ikke lenger noe for det, men så lenge jeg lever, kommer jeg aldri til å ta livet mitt. Rett og slett fordi livet mitt er ikke mitt lenger.   Vær så god - her har du en liten bit av hjertet mitt, gjør nøyaktig hva du vil med den, men denne vesle biten du har fått av meg selv gjennom å lese disse ordene, har jeg allerede gitt til deg, og kan ikke noensinne ta den tilbake. En liten bit av hjertet mitt ligger foran deg nå, her er den. Vær så god.   Svar Svar med sitat Varsling ved svar Tilbake til hovedforum.

Smile of Dracula is powered by YaBB 1 Gold - SP1.
YaBB © 2000-2001, Xnull. All Rights Reserved.