Brian
Administrator
  
Kjønn: 
Innlegg: 68
|
I forbindelse med årtusenskiftet og feiringen av Oslos 1000-års jubileum, kunne folk skrive en "hilsen til fremtiden" - som skulle forsegles i en spesiell beholder, og ikke åpnes før år 3000. Denne "Tidskapselen" ble for øvrig lagret i Kavringen fyr i Oslofjorden 15. mai 2000, og både brev og andre gjenstander ble først sterilisert og gasset for å tåle tidens tann. Om selve fyrtårnet vil gjøre det, er en helt annen sak.
For min del mente jeg iallfall at dette var en artig idé, så jeg tok pennen fatt og skrev likesågodt følgende hilsen...
Oslo, 30. desember 1999
Kjære, ukjente venn fra fremtiden!
Hvis du har besøkt en av byens eldste kirkegårder ved midnatt, har du kanskje lagt merke til en liten, svevende skikkelse som vimser rundt mellom gravstenene; et muntert spøkelse som tydeligvis har mer sans for humor enn de andre gjenferdene som forpester nattemørket med sine hule stønn og dystre ansiktsuttrykk.
Vel - som du sikkert skjønner er det jeg som er det vesle spøkelset, og enda jeg for lengst har krysset grensen til det hinsidige, har jeg i det minste tatt vare på det gode humøret mitt. Håper du liker det.
Men da jeg fremdeles var i live, dukket det til tider opp øyeblikk da smilet mitt måtte vike plass for ettertankens vene slør, og skal jeg være helt ærlig, er det nettopp slik jeg føler det nå, i desember 1999. Saken er nemlig den, kjære ukjente venn, at verden av idag er så blodig urettferdig at selv ikke verdenshavene er store nok til å romme alle de triste tårene som har rent nedover bleke menneskekinn i løpet av de siste århundrene; tårer forårsaket av ubarmhjertlig, nådeløs smerte som ingen har brydd seg om å lytte til.
Jeg skriver dette mens små, uskyldige barn dør av sult på en annen del av jordkloden samtidig som andre eter mat lik grådige, sultne griser; for ikke å snakke om alle de stakkars menneskene som lever i ensomhet, er syke, fattige, eller fratatt friheten sin i land som bruker torturens bestialske pinebenker.
Samtidig som andre finner det for godt å ødsle bort ufattelige pengebeløp på å feire overgangen til et nytt årtusen, vel vitende om at bare en dråpe av overfloden deres er nok til å mette et lite barn som for lengst er dømt til å lide sultedødens ubeskrivelige pinsler.
Og midt oppi alt dette sitter nå jeg, til tider en smule uvitende om hva jeg egentlig skal foreta meg - men jeg forsøker iallfall å gjøre mitt beste ved å spre livsglede blant menneskene som omgir meg; ved å jevnlig gi bort sjelen min i ordene jeg skriver.
I bunn og grunn er det så lite, så altfor lite - likevel er det det eneste jeg kan gjøre, bortsett fra å dele ut noen småpenger til U-hjelpen i ny og ne.
Uansett, kjære ukjente venn, skulle du en vakker dag snuble i den mosegrodde graven min, kan du alltids plante en frisk, levende blomst på dette stedet, for til tross for at jeg i dine øyne bare er et gammeldags, umoderne spøkelse, har jeg fortsatt livskraft i overflod, slik som jeg hadde det den gangen jeg delte ut smil i øst og vest, og skrev dette vesle brevet...
...for lenge, lenge siden,
en vinterdag i 1999.
Et stort smil fra
Brian Janice
Akk ja, det var den gangen, i en svunnen tid før 11/9. Men for ordens skyld må jeg bare legge til at da jeg skrev dette, var det meningen at brevet skulle leses på et tidspunkt da jeg allerede lå i en mosegrodd grav, så uttrykksformen kan muligens virke en tanke svulstig - som eksempelvis når jeg skriver om "grådige, sultne griser" eller nesten gir inntrykk av å være det 20. århundres glemte engel. Det skyldes rett og slett at jeg hadde rimelig dårlig tid da jeg skrev dette, så ordvalget er ikke alltid like gjennomtenkt. Uansett håper jeg at jeg får folk i fremtiden -om 300 eller 1000 år- til å tenke litt etter når de leser brevet mitt.
|
Hjem 
Hjelp 
Søk 
Medlemmer 
Logg inn 
Registrer
Svar
Varsling ved svar
Send dette emnet
Skriv ut
Forfatter
Svar med sitat
Rediger innlegg
Logget